Evjemannen Geir Daasvatn (59) har skrevet denne teksten, som først ble publisert på hans Facebook-side. Evjemannen Geir Daasvatn (59) har skrevet denne teksten, som først ble publisert på hans Facebook-side. Foto: Privat

Norge må boikotte fotball-VM i Qatar

Hvis vi godtar den uretten som skjer i Qatar, under dekke av at idretten skal være «upolitisk», har vi kastet prinsippene over bord.

Et av verdens største og mest populære idrettsarrangementer, fotball-VM, skal arrangeres i Qatar i 2022. Etter mitt syn er det moralsk galt å være med i det mesterskapet nå. Norges Fotballforbund bør derfor snarest ta et tydelig standpunkt, om at det mesterskapet vil Norge uansett ikke delta i.

Jeg er snart 60 år. Nesten like lenge har jeg gjort som strutsen, stukket hodet i sanden og levd mitt stillferdige og behagelige liv. Jeg har så godt som aldri sagt ifra om hva jeg mener om saker og ting. Jeg har prøvd og prøvd i hele mitt voksne liv å finne ut hvorfor det er slik. Men jeg finner aldri noe annet svar enn at jeg er en veldig mild og «snill» personlighetstype, som ikke ønsker uoverensstemmelser med andre og som blir rett og slett fysisk dårlig av sterke motsetningsforhold. «Konfliktskrekk» er kanskje det mest treffende ordet.

Men det å være «konfliktsky» betyr også at jeg ikke har stått opp mot det som er galt og når noen gjør urett mot andre. De seinere årene har det gjort meg stadig mer tankefull. Det kan ikke være moralsk rett at jeg som har vært så heldig å være født med store menneskelige ressurser, i et rikt og ressurssterkt land – og altså er på topp av verden – ikke skal bry meg noe med dem som har fått et mye dårligere utgangspunkt og er på bunnen av tilværelsen.

Derfor vil jeg nå ta mot til meg, og si fra om hva jeg tenker rundt Fotball-VM i Qatar. Jeg begynte å lese noen artikler derfra i Josimar for noen år siden. Alt da ble det kjent for alle som ønsket å vite, at arbeidsforholdene for dem som bygde alle fotballstadionene og infrastrukturen ellers var helt uverdige. Detaljene skal jeg ikke gå inn på her. Men i dag er det ganske godt dokumentert at kanskje 6500 arbeidere har dødd i forbindelse med arbeidene. Noen mener at tallet er for høyt, mens andre tror det er mye høyere. Men antallet døde og skadede arbeidere er ikke det viktigste her. Mange er det uansett, og uverdige arbeidsforhold er det også uten tvil.

Når jeg har prøvd å tenke ut et standpunkt til om VM bør arrangeres i Qatar eller ikke, har det alltid vært så vanskelig å finne et klart svar. Tilhengerne av å gjennomføre VM som planlagt har mange og sikkert gode argumenter for det. Det viktigste er kanskje at vi gjennom å delta kan være i dialog med arrangørene, og dermed påvirke at forholdene for arbeiderne blir bedre.

En dag jeg var ute og syklet med bikkja, dukket det et par spørsmål opp i hodet mitt:

1. Ville vi i Norge godtatt at det døde eller ble skadet mange tusen arbeidere i byggingen av VM-banene og anleggene ellers, eller ved å arrangere et OL for den saks skyld?

2. Ville vi i Norge godtatt at arbeiderne på VM- eller OL-stadionene våre skulle arbeide under slike elendige vilkår som «fremmedarbeiderne» har gjort i Qatar?

Med en gang jeg hørte spørsmålene oppe i mitt eget hode, skjønte jeg at svaret ville blitt nei. Vi i Norge kunne ikke arrangert verken fotball-VM eller et OL om forberedelsene skulle skjedd på den måten. Byggeplassene ville blitt stengt, og arrangøren fratatt ansvaret for lengst.

I Fotball-Norge er vi veldig opptatt av at aktivitetene skal være rettferdige og at det skal være «fair play». «Fair play handler om overordnede verdier, respekt for andre mennesker og om å forsterke vennskap», skriver Norges Fotballforbund på sine Fair play-sider. Det er ikke å vise respekt for andre mennesker at vi skal spille fotballkamper på baner som mange mennesker har dødd for å bygge. Arbeidsuhell kan selvfølgelig skje, og skjer i Norge også. Men massedød fordi arbeidsforholdene er under enhver kritikk er noe helt annet.

Den angivelige «dialogen» har ikke forhindret elendigheten. Det er ikke rettferdig, og langt fra «fair play», at banene vi eventuelt skal spille på er bygd av arbeidere som har levd under til dels slavelignende forhold. Vi skal sitte foran TV-skjermene, og komme i harnisk over en mulig feil dommeravgjørelse. Samtidig er kanskje mange mennesker omkommet i arbeidsulykker på den banen, uten at det nevnes med et ord. Hva slags respekt for andre mennesker ligger i det? Det er rett og slett ikke rett.

Vi taler om at fotballen kan forene mennesker, og at vi gjennom fotballen kan bekjempe rasisme og skape samhold. Hvis vi godtar den uretten som skjer i Qatar, under dekke av at idretten skal være «upolitisk», har vi kastet prinsippene over bord. Da gjelder det andre regler for oss enn for «dem». Da er vi ikke lenger på samme lag.

Sjøl om jeg er «dumsnill» og «konfliktsky», tror jeg ikke det er så altfor mye galt med toppetasjen ellers. Jeg er fullt på det reine med at det er uendelig med urett i verden, og at verken jeg eller vi alle kan klare å ta opp alt. Norge aleine kan ikke stanse fotball-VM, og Norge aleine kan ikke gjøre verden til et bedre sted. Men inne i meg hører jeg en stemme som sier at fotball-VM i Qatar er galt, og ligger utenfor det som er moralsk rett å godta.

Jeg vet at min stemme er svak, og ikke vil bli lyttet til av mange. Men jeg har vært med i fotballen i 50 år, den har vært mitt andre «hjem», og jeg har vært fotballtrener og leder for barn i opp mot 45 år nå. I 2019 hadde jeg æren av å bli tildelt utmerkelse som «Årets ildsjel i Aust-Agder». Jeg var også Agders representant til «Årets ildsjel» på Idrettsgallaen. Jeg kan ikke fortsette å være en troverdig ildsjel i idretten, og et godt forbilde for barna, hvis jeg samtidig godtar den store uretten mot mange mennesker som skjer for at vi i fotballen og resten av verden skal få vårt største idrettsarrangement. Hvordan skal jeg da med troverdighet kunne prøve å lære barna om «pair play»?

Jeg poster dette nå med ei gang, før jeg rekker å tenke så grundig gjennom alle mulige motargumenter som alltid dukker opp, og før den «konfliktsky» indre stemmen får overtaket igjen.

Kjernen i saken er uansett tydelig for meg. Jeg mener at vi ikke skal godta at andre mennesker skal lide så mye som her skjer, for at vi skal få gjennomført et fotball-arrangement. Fotball er ikke det aller viktigste i verden, tross alt. En eller annen plass må det gå en grense i denne verden for hva som kan godtas i fotballens navn. All honnør til Tromsø IL og andre fotballklubber som nå har tatt eller er i ferd med å tenke seg fram til dette standpunktet. Jeg håper og tror mange flere vil følge etter.

Les også av Geir Daasvatn:

«I dag skulle Finn blitt 60 år»

«Hendene mine er små, men de er mine»