En uke tidligere satt vi og snakket om at det hadde vært gøy å utfordre rekorden på 75 kilometer på mølla til min pappa Tom R. Hansen (56). Magnus sa at vi måtte trene for å klare det, mens jeg foreslo at vi skulle forsøke allerede førstkommende søndag, for da slapp vi å gruglede oss så lenge. I tillegg er det ikke så gøy å trene på rolig langtur på mølle. Enten så går det, eller så går det ikke. Vi var imidlertid begge klar på at vi ikke ville være tilfreds med noe annet enn 80 kilometer.
Nybegynner
Det er ikke mange uker siden Magnus begynte å trene løping, og han påstår at han aldri har løpt lengre enn 10 kilometer i ett strekk. Han var likevel innstilt på at han skulle sette klubbrekord i Vågsbygd Runners på tredemølle, men var uvitende om det kom til å gjøre vondt eller ikke.
Jeg har derimot trent jevnlig 5-7 dager i uka i flere år og løp mitt første maraton over Suleskar for et par år siden. Da bestemte jeg meg for å delta to dager før løpet.
Jeg visste at jeg ville klare å gjennomføre 80 kilometer på mølle, men også at blemmer på føttene kunne bli et stort problem bare etter et par mil.
Vi diskuterte taktikk og kom fram til en plan vi begge hadde troen på. Etter det gjensto det bare å møte opp på Spring Treningssenter klokka 08 på den avtalte søndagen.
Fra tyn til support
Første mil gikk lekende lett, til tross for at vi begge synes det er grusomt kjedelig å løpe rolig på en mølle. Plutselig var vi ferdig også med andre mil, og hadde «kun» 60 kilometer igjen. Allerede her skjønte vi at dette kom til å gå greit. Etter den tredje mila prøvde pappa å psyke oss ut ved å fortelle om hvor grusomt det skulle bli framover. Vi bare lo og fortsatte videre på den fjerde mila. Det var nå pappa innså at det var svært mulig at vi kunne slå ham, og han heiet oss framover i stedet.
Så var vi halvveis, og hadde avtalt på forhånd at hvis vi kom oss så langt, var det ingen vei tilbake. Heldigvis følte vi oss friske og tenkte ikke så mye over at vi allerede hadde fullført 40 kilometer.
Vi fokuserte ikke noe særlig på totaldistansen, og nullstilte oss for hver mil som ble gjennomført. Hele distansen gikk akkurat som vi så for oss, og vi fulgte planen, selv om beina var litt slitne og mine føtter fulle av blemmer. Etter 70 kilometer var vi fortsatt i godt humør, nå hadde vi jo tross alt bare ei mil igjen.
Tøff avslutning
Den ene etter den andre blemma i skoene mine sprakk, og jeg bestemte meg for å fullføre uten sko. Vi tok på plaster, surret føttene i bandasje, tok på to par ullsokker og fortsatte videre. De siste ti kilometerne var ganske vonde, og vi bestemte oss for å gå slik at jeg kunne sprike med tærne for hvert steg. Den siste halve mila ble telt ned mens vi prøvde å berolige hverandre med at «nå er det kun fem kilometer igjen».
Etter knappe ti timer var vi endelig ferdig, og begge synes det hadde gått over all forventning. Tiden gikk fortere enn vi skulle tro, og vi sa oss enig om at det ikke kunne gått bedre enn det gjorde. Litt slit på slutten må en regne med.
Pappa visste at jeg kunne klare 80 kilometer, men ble mektig imponert og forbløffet over prestasjonen til Magnus, hvis langdistanse-bakgrunn innen løping er null. Enda verre synes pappa det var å bli slått da han så hvor godt Magnus holdt seg i form hele veien, men han bærer heldigvis ikke nag og er muligens litt revansjelysten?