Overskriften kan for de fleste virke noe underlig. La meg forklare. Vi er inne i et nytt år, mange har nyttårsforsetter og nye mål for året. Men for «sofasitteren» som både av helsemessige årsaker, kanskje litt for mye rundt midjen, tanken på dårlig kondis og følelsen av redusert livskvalitet, mener jeg mål vil være det samme som ikke å få den lille eller større livsstilsendringen man ønsker og kanskje trenger.
Ofte leser man om treningsinstruktører og såkalte livsstileksperter i spalte opp og spalte ned som skal fortelle deg hvordan du kommer ut av sofaen. De tre ordene «Sett deg mål» går alltid igjen. Min erfaring er at det er det mest demotiverende som finnes. Hva skjer når du ikke oppnår målene, delmålene, ukemål eller hva det nå måtte være? Jo, du blir mer og mer demotivert og havner tilbake i sofaen. Et godt og beskrivende eksempel på det er alle de tusenvis av støttemedlemmene til ymse treningsstudioer.
Hva skjer når du ikke oppnår målene, delmålene, ukemål eller hva det nå måtte være?
Hvis du gidder å lese videre, skal jeg komme litt innpå det kjente ordtaket fra VitaePro-reklamen, «Det funker for meg». Da en journalist i Fædrelandsvennen tok kontakt angående min trening, tror jeg han trykket på en nerve. Som politikere flest har jeg bablet i vei og svart villig på alle spørsmål. Journalisten ba meg heller skrive selv fremfor å bli referert redaksjonelt. Litt spesielt å skrive om egne erfaringer, men hvorfor ikke tenkte jeg, mens jeg fortsatte skituren.
Alvorlige smeller
For snart 25 år siden avsluttet jeg min karriere som toppidrettsutøver med NM-gull på 4000 meter bane for seniorsyklister. Mye sykdom og skader gjorde at det ble en relativt kort, men intens karriere der all form for utdanningsløp ble ofret. Etter karrieren sto jeg på bar bakke, men heldigvis kom jeg raskt i jobb. Jobb og mer jobb ble fort altoppslukende. Som idrettsutøver var prestasjon og kravet til resultat en driver, det ble det også i jobb.
Fritid og tid til å lytte til kroppens behov ble totalt satt til side. Mosjon ble langt fra lystbetont, men mer noe man følte nærmest som et nødvendig onde. Det ble sjeldnere og sjeldnere tid til å trimme, og mer og mer jobb og dertil dårligere spisevaner. Det endte som det måtte. Tidlig på 2000-tallet gikk det med ekspressfart rett i veggen første gangen og ti år senere rett i veggen for andre gang. Kroppen gikk fra å føles helt ok til i neste øyeblikk å nærmest bare stenge ned. En forferdelig følelse som jeg ikke unner noen. I sykebilen og luftambulansen føltes det som livet ebbet ut.
I sykebilen og luftambulansen føltes det som livet ebbet ut.
I 2012 fikk jeg i tillegg et ryggbrudd som resulterte i noen måneder i rullestol, men kjempet meg tilbake. Etter disse episodene var tiden inne for å gjøre noe. Det ble uendelig mange forsøk på å komme i gang med regelmessig trening. Jeg satte meg mål og kavet i vei. Jeg visste jo at jeg kunne og jeg hadde jo levd av å trene. Men det ble med støttemedlemskap på treningsstudio, dørstokken ble høyere og høyere og det å stadig finne unnskyldninger for å ikke være med gutta på skitur, løpetur eller bare en gåtur ble verre og verre.
Motivert til mosjon
Jeg ble ordfører i Mandal i 2015 og gikk deretter rett i rollen som statssekretær i regjering i 2019. En relativt kort, men nyttig erfaring. Da oppdaget jeg den første motiverende faktor til å mosjonere. Jeg hadde lært meg å lytte til kroppen etter noen smeller og jobben som ordfører var enormt lystbetont, men også særdeles tidkrevende. Dermed ble det slik at jeg begynte å gå litt for meg selv når jeg hadde mulighet. Gåturene alene utviklet seg til at jeg av og til jogget til neste lyktestolpe.
Gåturene alene utviklet seg til at jeg av og til jogget til neste lyktestolpe.
2020 ble koronaåret og vi fikk alle nye momenter i livet som måtte håndteres. Hjemmekontor ble mer og mer vanlig. Selv var jeg så heldig at tiden på hjemmekontor kan fordeles utover en lengre arbeidsdag. For veldig mange har det blitt en slags isolasjonshverdag. Det ble det også for meg. Vi har alle hørt at den psykiske og fysiske helsen hører sammen. For meg ble det åpenbart at noe måtte gjøres. Mens jeg satt på hjemmekontor på hytta, fikk jeg plutselig lyst til å ta meg en tur ut midt på dagen. Så ofte som mulig ble det en vane og kontordagen ble utvidet tilsvarende utover ettermiddagen.
Frihet til å velge
Det har resultert i mitt åpenbare resonnement. Mosjon skal være 99 prosent lystbetont og skal ikke styres av målsettinger. Den siste prosenten skal gå til å komme seg over dørterskelen. Det krever litt ekstra. Når jeg er over dørterskelen, gjør jeg akkurat det som faller meg inn. Dagens økt skal ikke styres av noe mål som noen har fortalt at jeg må ha. For noe tull. Om jeg vil gå kort, langt, fort eller seint, i skog eller på asfalt det bestemmer jeg mens turen utvikler seg. For en deilig frihet. Å kunne gå hjem fra turen akkurat når det passer, uten å være en treningsfanatiker eller måtte lytte til en blogger som gir mer dårlig selvtillit eller dårlig samvittighet for å ikke oppnå ett eller annet mål som det alltid mases om.
Mosjon skal være 99 prosent lystbetont og skal ikke styres av målsettinger.
For meg har det utviklet seg til å finne glede på ski. Jeg har hatet ski i mange år. På tampen av 2018 kjøpte jeg ski med feller og startet med korte turer. I det siste har turene blitt lengre og lengre. Jeg har til og med avtalt med vår tidligere sykkeltrener, og kjente skitrener Arild Jørgensen, om å gi meg noen teknikktips. Jeg hadde aldri trodd noe sånt skulle skje.
Joggeskoene og syklene er pusset støv av og står klar dersom kroppen vil det. Sykkelen hadde nesten ikke vært brukt på over 20 år da den i fjor sommer plutselig fikk sollys på seg igjen.
Mine tips
Jeg har lyst til å oppsummere mine anbefalinger slik:
* Ha utetøy/treningstøy hengende lett tilgjengelig slik at du ser det på dine daglige ferder rundt i huset. Da blir ofte dørstokken lettere å komme over. Ikke putt tøyet langt inn i et skap eller skuff. Da blir det liggende.
* Ikke sett deg noen mål. Gjør akkurat det du har lyst til etter du har kommet deg ut. Den gode følelsen er å komme ut, men den aller beste følelsen er å komme hjem igjen. La gåturene, løpeturene, skiturene, turene på treningssenter eller hvordan du måtte tenke og bevege deg eskalere i lengde eller intensitet ut ifra lyst og kroppens signaler.
* Jeg liker aller best å være ute og bevege meg alene med favorittmusikk på ørene. Da kan jeg ta noen telefoner til folk man skal ringe tilbake eller hvorfor ikke ringe noen du sjeldent prater med? Fædrelandsvennens journalist ringte meg på skitur, en tur der jeg fikk tatt unna et par andre telefoner også.
* Bruk gjerne en gratis app på telefon som du kan bruke til å logge turene dine. Det gir motivasjon til å drive frem neste tur. Jeg bruker strava, men du trenger absolutt ikke dele dine turer med andre, men gjerne ha en viss kontroll selv. Nike har en gratis app og på Iphone er det mosjonsapp som ligger fast.
Daglig aktivitet er målet
For meg har dette nå utviklet seg over tid og fra nyttår har jeg begynt å leke med tanken på om det er mulig å komme seg over dørterskelen 365 ganger i 2021. Jeg har ingen planer om å melde meg på noe 365 Challenge eller noe sånt, men jeg har utviklet det lystbetonte prinsippet gjennom hele koronaåret 2020. Min fetters kone, Bente Lill Bergstøl, som selv er treningsinstruktør, har giret meg opp litt, så nå får vi se hva som er levert 31.12.2021.
I år er det stortingsvalg som står for tur, med et håp om en plass fra Agder. Med en spennende jobb vil det igjen blir et behov for litt struktur, men ikke minst masse lystbetont bevegelse.
Kan du utvikle ditt lystbetonte prinsipp?
«Det funker for meg».