I slutten av november 2017 ble jeg påkjørt bakfra. I etterkant fikk jeg påvist nakkesleng og hjernerystelse. Jeg har hatt hjernerystelse tidligere, men det spesielle denne gangen var at symptomene ikke gikk over.
Etter den første 14. dagers sykemelding var det tilbake i jobb, nå i 50 prosents stilling. Ettermiddagene endte opp med å ligge på sofaen helt utslitt og med nakkesmerter. Lunta var kort, og det gikk ut over dem hjemme.
Avgjørende tilbud
Etter et par måneder henviste fastlegen min meg til et gruppetilbud for personer som hadde fått hjernerystelse, med symptomer som ikke ga seg. Dette tilbudet var helt avgjørende for meg. Først fikk jeg vite hva jeg feilte og lære hva man kunne gjøre for å lette på symptomene. Jeg fikk vite at jeg hadde pådratt meg noe som heter «Light traumatic brain injury». Det er en form for hodeskade der symptomene kan vare i alt fra noen måneder til flere år.
Vi lærte på Kongsgård at det viktigste var å prioritere egne aktiviteter og lære å porsjonere ut energien, slik at man ikke gikk «tom» og endte opp på sofaen. Videre ble vi innprentet at man måtte ut og mosjonere hver dag. Dette var så viktig at det var satt av tid til dette hver eneste dag gjennom tilbudet. Vi ble anbefalt å gå turer på steder hvor det ikke var så mye biltrafikk og støy.
Det viktigste var ikke at man gikk så langt, det viktigste var at man beveget seg ut fra egne forutsetninger og hva man orket. Dette var ikke bare for å komme i bedre form, men det var også en måte å lufte hodet og bygge opp energi.
Gradvis bedring
Jeg tok dette til meg, og tok endelig opp turgåingen med hunden, noe som hadde stoppet helt opp etter skaden. I begynnelsen var det helt pyton å komme seg ut av sofaen når man følte seg utmattet, men så merket jeg at jeg var mindre sliten da jeg kom hjem. Det var en fantastisk følelse endelig å ha noen tider på døgnet hvor man ikke følte seg totalt utslitt.
Turgåing og friluftsliv har vært en viktig del av livet mitt. Det begynte med søndagsturer og turorientering da jeg var liten, til fotball og ungdomsgruppa i turistforening som tenåring og hjelpekorps som tenåring og voksen. Etter at vi fikk barn, har vi videreført turene jeg vokste opp med, og jeg er nå speiderleder. Jeg har alltid holdt meg i bevegelse, og det var som å møte veggen da jeg plutselig ble liggende på sofaen og ikke orket noe som helst.
Min helsesituasjon ble et ganske langvarig løp, og etter hvert som tiden gikk, kom tankene om hva som ville skje i fremtiden. Ville jeg noen gang klare å komme meg tilbake i jobb? Det var også mye frustrasjon på hvorfor det tok så lang tid og aldri gikk over. Det ble etter hvert et tankekjør og jeg gikk inn i en moderat depresjon.
God oppfølging
Som en del av tilretteleggingen på jobb, fikk jeg også oppfølging av bedriftshelsetjenesten, og da en samtaleterapeut. Her lærte jeg litt «mindfulness» for å klare å koble ut tankekjøret. Jeg husker godt første leksjon, som gikk ut på å legge merke til omgivelsene når jeg var ute. Det kan være å høre på vinden, se på utsikt og fugler. Ved å flyte fokuset til disse tingene, klarte jeg etter hvert å delvis koble ut de negative tankene.
Som en del av tilretteleggingen på jobb fikk jeg avtalt med arbeidsgiver at jeg kunne avbryte arbeidet i løpet av dagen og ta meg en tur, mot å ta igjen arbeidet etterpå. Jeg arbeider på UiA i Grimstad, så jeg ble godt kjent i området sør for sentrum. Det er mange fine steder jeg aldri hadde opplevd uten disse turene. Disse turene hjalp meg å klare arbeidsdagene mine, siden de klarnet hodet mitt med pause, bevegelse og frisk luft.
Gradvis begynte helsa å bedre seg, og turene ble også lengre. De dagene jeg var hjemme fra jobb gikk gjerne med til turer rundt Naspevarden, Moseidvarden, og andre turmål i området på Øvrebø. Det var disse turene som gjorde at jeg klarte å hente meg inn og fungere både hjemme og på jobb resten av uka, og slik var det lenge.
Tilbake i full jobb
Etter 3,5 år, og gradvis opptrapping, var jeg endelig klar for å ta det siste store trinnet. Etter påska 2021 skulle jeg endelig forsøke meg i 100 prosent stilling. Det siste trinnet har vært tøft, og formen har vært opp og ned. Det fungerer bedre og bedre på jobb, men det er på hjemmebane man merker utfordringene. Foreløpig ser det heldigvis ut til å holde.
Budskapet mitt er at det å komme seg ut på tur og holde seg i bevegelse har vært redningen for meg. For min del hadde dette aldri gått uten å ha ei kone som fikk meg over dørstokken og ut.