Mål for sesongen
Det store målet for denne sesongen skulle være Berlin Marathon, hvor ny pers skulle settes og gjerne under 2:35. Persen min fra Oslo i 2013 på 2:37:58 burde være overkommelig å straffe hvis jeg fikk trent som planlagt og samtidig slippe unna de store skadene. Og med min forholdsvis lave alder (46) burde nye personlige rekorder nesten være en selvfølge.
Ellers ville jeg nok en gang prøve å komme meg under VM-kravet på 100 km på 7:30. Hadde vel egentlig bestemt meg etter å ha misset med 12 minutter i Danmark i fjor at det ble med det forsøket, men etter at vi i Kristiansand Løpeklubb klarte å få lagt NM til byen her så var det ingen vei utenom. Jeg har vel egentlig aldri gjort noe ordentlig forsøk på å få en god halvmaratontid, så jeg tenkte å kombinere ferietur til Florida med en konkurranse i Tampa.
Halvmaraton
Jeg har på sett og vis hoppet over denne distansen tidligere. Har riktignok løpt ganske mange halvmaratonløp, men da gjerne skogsløp eller mindre raske løyper. Jeg har heller aldri trent spesielt for distansen eller toppet formen før konkurransen. Gasparilla Halfmarathon i Tampa, Florida skal være en rask løype med mange deltakere og høyt nivå på de beste, så jeg tenkte dette kunne være en fin anledning til å få en god tid. Midten av februar er en litt uvant tid for konkurranser, men jeg hadde fått gjort en god jobb i forkant og var godt forberedt.
Etter en ukes akklimatisering og trening i behagelig varme lå alt til rette for et godt løp. Men slik skulle det ikke gå. En dårlig stekt kylling (?) i en fornøyelsespark to dager før løpet endte med at jeg ble liggende i senga og skjelve helt frem til løpet. Jeg var et par smuler bedre da starten gikk klokka seks på morgenen, men noe toppløp skjønte jeg fort at det ikke kunne bli. 1:17:52 var fire minutter bak det jeg håpet på, men likevel var det en flott opplevelse å bli heiet frem av (over)entusiastiske amerikanere.
Halvmaraton under Sommerløpet i Kristiansand i august ble et godkjent løp på 1:16:50 i noe som er en småtung løype. Utrolig artig at vi har fått til et så stort og flott arrangement her i byen. Jobben som fartsholder på 10 km iført kjole og parykk var også en artig opplevelse. Ikke noe gal opplevelse å løpe med kjole, men hår er oppskrytt.
Maraton
Maratonsatsinga måtte dessverre vike til side for ultraløping på høsten. Jeg var litt usikker på om det ble for tett på, men tenkte at en kontrollert gjennomføring av Grimstad Maraton to uker før VM 100 km kunne være en god oppladning.
Planen var å løpe litt hurtigere enn 100 km-fart og at det skulle kjennes behagelig. Det føltes kjempelett gjennom hele løpet og gav meg en god formbekreftelse før VM. Fristelsen ble litt for stor på slutten til å øke farta noe, slik at jeg kom meg under tre timer. Ingen vits i å få en stygg ripe lakken. 2:59:49 høres tross alt mye bedre ut enn 3:00:01.
Berlin Marathon to uker etter VM 100 km ble som ventet altfor tidlig. Selv om beina føltes overraskende bra ut etter noen få dager, så sa all logikk at dette ville bli tøft. Sikkert småtullete i det hele tatt å stille, men maraton i Berlin er rett og slett knallgøy og det var aldri aktuelt å stå over. Terje og Finn fra klubben hadde som mål å løpe på 2:40, så jeg tenkte jeg skulle gjøre et optimistisk forsøk på å følge dem. Farta kjentes tidlig litt ubehagelig ut og etter 15 km var det ikke annet å gjøre enn å senke tempoet, nyte folkelivet og komme seg helskinnet til mål. 2:56:57 i strålende vær og med et fantastisk folkeliv gjorde dette til en god dag. Nyheten om at lagkompis Ole Kristian endelig fikk ut potensial sitt med imponerende 2:27:09 var ekstra gledelig.
100 km
Det var veldig artig å få NM til Kristiansand og det var det som skulle til for at jeg nok en gang skulle prøve meg på denne distansen. Målet var som sagt å komme meg under 7:30 og en bonus ville være å få en plass på pallen. Tidligere års NM-vinner Bjørn Tore Taranger var favoritt, selv om han en måned tidligere hadde løpt VM 24 timers. Jeg så på meg selv, sammen med et par andre som outsidere. Jeg ble enig med Bjørn Tore før løpet at vi skulle hjelpe hverandre frem de første 60 km, som på denne distansen blir ansett som en transportetappe. Det er først etter de første seks milene er unnagjort at man må begynne å jobbe hardt, fysisk og mentalt for å opprettholde farta. Jeg følte meg sterkere denne første delen av løpet og gjorde det meste av drajobben selv. Ved runding 60 km syntes jeg å merke at det begynte å bli stille bak meg og fikk etter hvert sekundering på at jeg hadde fått 50 meters forsprang.
Oppmuntret av å få noen meter gjorde at jeg økte farta litt, slik at jeg ved neste vending hadde fått to minutter. Fra 70-90 km ble det noe tyngre, men jeg økte samtidig forspranget med nye minutter. Målet før løpet var å klare VM-kravet, men på sisterunda endra fokus seg til å vinne. Tanken på å bli norgesmester begynte virkelig å kjennes mer fristende enn å skulle greie VM-kravet (som ville bety enda et nytt langt løp). Jeg måtte også løpe siste 10 km to minutter fortere enn de foregående rundene, så det var takket være oppmuntrende ord (les:pisking) fra lagkompiser som fikk meg til å løpe inn på 7:28:12, hele 16 minutter foran nestemann. Norgesmester: Erik Bergersen – ikke verst av en aldrende mosjonist. Og ufattelig moro, det må jeg innrømme.
Et par måneder senere kom beskjeden om at jeg var tatt ut til å representere Norge i VM 100 km i Nederland. Det var jo dette jeg hadde jobbet for, men kjente på at det var litt ergerlig å miste sjansen på et godt løp i Berlin. Avgjørelsen på å stille i VM var likevel ikke vanskelig å ta, da jeg jeg ikke kunne vite om jeg noensinne ville få denne muligheten igjen. Datteren min, Malin, hadde neppe tilgitt meg om jeg hadde takket nei til å løpe med det norske flagget på brystet. Det å ha en kone og en datter som følger interessert med og synes at det er gøy når jeg lykkes, er noe som betyr mye for meg. Når jeg først skulle delta ville jeg gjøre det ordentlig, så månedene før løpet ble brukt flittig til løping.
De siste tre månedene snittet jeg på omtrent 620 km, så grunnlaget var på plass. Målet var å nok en gang løpe under 7:30 og aller helst litt fortere enn persen min. Rammen rundt arrangementet var ganske annerledes enn NM (kan ikke huske at vi hadde åpningsseremoni og flaggparade der). Her stilte det 370 deltakere på startstreken, så det var greit å finne seg mindre grupper å løpe i. Kort fortalt gikk løpet over all forventning. Jeg løp et jevnt og godt løp, hvor jeg stadig avanserte i feltet. Sluttiden på 7:17:59 hadde jeg ikke turt å håpe på før løpet. En snittid på 4:22 på kilometeren endte med sølvmedalje i min årsklasse og 40. plass totalt.
Men høydepunktet i 2015: Utvilsomt seier i Oljestafetten!
2016
I år blir det ingen flere konkurranser, det vil si ingen Svalandsgubbe på meg. Beina har gitt beskjed om at de trenger litt hvile, så nå blir det bare rolig trening en stund fremover. Hvile betyr likevel 100 km i uka, det kommer en sesong neste år som må forberedes.
Foreløpig er maraton i Berlin og New York på høsten blinket ut. Ellers er planen en maraton på våren, halvmaraton i Aarhus i juni, sommerløpet i august og muligens VM 100 km dersom jeg blir tatt ut og at det passer med tidspunktet. Det er i alle fall mye å glede seg til neste år også.