Men hvordan havner en mosjonist fra Flekkerøya, som ikke er glad i å svømme ute og med både dårlige knær og hofter, på Amager strandpark i København en tidlig søndagsmorgen sammen med 3000 andre triatleter fra hele verden?

Alle endringer starter med en avgjørelse om å gjøre en endring. Som mange andre har jeg trent litt og så hatt lange ferier. Det kjentes ut som et ork hver gang man startet opp, og treningsgleden var laber. Det samme var formen. For meg handlet det om å finne noe som jeg synes var så gøy at jeg bare fikk lyst til å fortsette. For meg var det sykling. Både inne i en spinningsal med motiverende instruktør og senere ute, både på terrengsykkel og landeveissykkel. Det å få gode opplevelser sammen med andre – og den utrolige følelsen av mestring når man krysser mållinja etter å ha trent mot et ritt – er ubetalelig. Adrenalin så det koker før, under og etter. Jeg ble fort avhengig!

Trengte nye mål

Målsetningene har en tendens til å øke for min del. Etter å ha deltatt i både Birken og Kristiansand-Hovden flere ganger, må det nye mål til for å kjenne på samme spenningen. For fire-fem år siden ble jeg inspirert til å melde meg på mitt første triatlon – Hove Tri i Arendal. Distansen her er 1500 meter svømming, 4 mil sykkel og 10 kilometer løp. Jeg tenkte nok at dette var en fin måte å utfordre min vannskrekk. Eller vannskrekk er vel ikke rett å si. Jeg elsker å svømme i Aquarama. Fine fliser og badevakter som passer på. Ute derimot… Der befinner det seg farlig tang, aggressive fisker og redsel for både hai og ål er absolutt til stede. Fullstendige tåpelige tanker når jeg er på land, men likevel så reelle når jeg befinner meg i sjøen. Hvorfor disse tankene kommer aner jeg ikke. Jeg har vokst opp med mange båtturer og alltid badet mye på sommeren som barn. På et tidspunkt ble jeg reddere og reddere for å bade i sjøen og valgte alltid basseng. Er det filmen Haisommer som har satt sine spor? Jeg aner ikke!

Spent før start i København, jeg står midt i bildet med rosa hette og vinker til fotografen.

Debuten på Hove Tri med haglbyger og kaldt vann var en utfordrende opplevelse, men det gikk. Det som jeg tidligere hadde sett på som uoppnåelig, gikk fint an å gjennomføre. Det gav mersmak rett og slett. Etter dette har jeg gjennomført flere triatlon – med varierende resultat på svømmingen.

Rammet av angst

I juli var jeg på Ironman 70.3 i Haugesund for andre gang. Dette er en halvdistanse og består av 1900 meter svømming, 9 mil sykkel og 21 kilometer løp. Jeg følte at jeg var godt forberedt og hadde flere svømmeturer ute i løpet av våren. Da starten gikk, var det som å løpe inn i en vegg. Angsten satte seg fast i hele kroppen og det kjentes ut som kroppen var i alvorlig krise, det var vanskelig å puste og jeg havnet i en overlevelsesmodus. Å svømme fort ble mindre viktig, men i løpet av svømmingen var det en stor motivasjon å innse at jo fortere du svømmer jo fortere er du ferdig med denne øvelsen.

Jeg skjønte at jeg måtte øve mye mer. Mitt store mål over flere år med en fulldistanse i København nærmet seg. Da nytter det ikke å stå igjen når starten går med tårer i øynene for jeg synes tang er skummelt.

Øve, øve, øve

Gjennom stadig å eksponere seg for det som oppleves farlig, jo mindre skummelt blir det. Det er uansett om det er høydeskrekk, edderkopper eller farlig tang. I løpet av sommeren svømte jeg mye ute. Angsten ble mindre for hver gang jeg var i sjøen og jeg gjennomførte stadig lengre svømmeturer. Jeg kunne tidvis oppleve magien ved å svømme ute – se landskapet forandre seg, se fugler fly og se sola titte frem og lage flotte farger i vannet. De opplevelsene gjør det verdt det, og de opplevelsen kan man ikke få dersom man ikke av og til beveger seg utenfor komfortsonen. Jeg opplevde på disse svømmeturene at innsatsen virkelig var verdt opplevelsen jeg fikk igjen.

Her øver vi på å navigere mens vi svømmer i Lindebøkilen.

Da jeg endelig sto på stranda i Amager strandpark, var jeg sykt nervøs. Det var veldig mange spente ansikter rundt meg, spenningen var til å ta og føle på. AC/DC dundret over store høyttalere og køen av ivrige triatleter beveget seg sakte men sikkert fremover mot stranden der starten gikk.

Da jeg startet på mine mange mil og mange timer til vanns, sykkel og i løpeskoene var i grunnen jobben gjort. Jeg hadde tatt et valg for lenge siden om å legge ned nok innsats til å klare dette, både fysisk og ikke minst psykisk. Det å holde ut, ikke gi seg ved minste motstand har gjort meg sterkere også på andre måter. Det er klart man blir sliten og opplever at kroppen tidvis sier fra at nå er det nok. Det er da det går an å ta en avgjørelse om at det er hodet som bestemmer, ikke de slitne beina eller den vonde ryggen.

Gode klubbvenninner fra Kristiansand Triathlon: Hafdis Helgadottir (f.v.), Solgunn Berstad og meg.

Overvant frykten

På svømmingen i København fikk jeg utfordret min store skrekk, ettersom det var god sikt til den skumle bunnen som var full av farlig tang og i vannet var det skumle glassmaneter. Følelsen av å svømme uten å være redd var utrolig bra. 3800 meter gikk unna på 1,22 timer, men enda viktigere er det at det faktisk var ganske gøy!

På et så stort arrangement er også verdenseliten med. Det er så vidt du ser de aller beste når de fyker forbi på sine dyre temposykler. Jeg må i alle fall minne meg på at vi har ulike forutsetninger og ulike mål. Jeg har min egne mål som jeg jobber mot, og kan ikke tenke på hva alle andre gjør. Mosjonisten med vannskrekk dro til med en liten spurt da jeg nærmet med målgang på Christiansborg slott. Jeg kom i mål på 14 timer og 59 minutter og kjente en stor glede, mye adrenalin og vanvittig lettelse over å ha klart det!

En sliten og lykkelig ironman med t-skjorte og medalje.

Mottoet til Ironman er «Anything is possible». Jeg tenker at det stemmer. Alt er mulig om du vil det nok og legger ned den innsatsen som skal til for at akkurat du vil nå dine mål – uansett om det er Ironman eller noe helt annet.