Da jeg var liten, drømte jeg om å bli turner eller ballettdanser. På 80-tallet så jeg Mary Lou Retton få ti poeng i alle turn-øvelsene i OL. Jeg ble aldri turner og jeg fikk aldri den OL-medaljen jeg fremdeles innbiller meg at jeg kunne fått. Mine to eldre søsken drev med judo, og ettersom min far var sjømann, var det stort sett mamma som kjørte skytteltrafikk til og fra treninger og diverse andre aktiviteter.

Jeg deltok i mitt første judostevne som femåring. Det viste seg raskt at jeg hadde talent for å jule opp andre og mye av æren kan jeg tildele mine to søsken, som brukte mye av leketiden til å slåss. Som regel var det de to sammen mot meg. Den gang føltes det nok grådig urettferdig, men de hjalp meg til klare både NM-medaljer og noen innhopp på landslaget i en idrett jeg ikke likte supergodt, men hadde et talent for.

Fikk endelig hest

Som tiåring ble jeg lokket med til å spille fotball i Donn. Det viste seg fort at jaggu hadde jeg talent innen den idretten også. Dette var selvsagt gøy, men det var først og fremst hest som var det jeg var opptatt av. Jeg dekorerte huset vårt med hestetegninger og ønsket at pappa kunne bygge en stall inne i huset vårt. Etter år med uendelig masing, fikk jeg hest da jeg var 11 år. Naboen lot pappa få bygge stall nær huset vårt, så da var det hest, judo, fotball og skole som fylte dagene mine.

Det ble to gull og ett sølv på meg med Donn i Norway Cup. Dette bildet er etter et gull i 1991, mener jeg. Bak fra venstre: Frithjof Jakobsen, Viggo Hellevig, Marianne Stallemo, Camilla Øvland, Stina Torjesen, Hanne Aasbø, Trine Tangeraas, Astrid Nuland, Monica Hansen, Tone Gunn Frustøl og Alf Mardon Hansen. Foran fra venstre: Gunn Fidje, Janne Bakstad, Elin Endresen, Therese Halvorsen ( i grønn keeperdrakt), Gro Fersnes, Heidi Hellevig, Else Håvardstad og meg. Foto: Foto: Privat.

I Donn gikk det kjempebra, og vi vant Norway Cup to ganger på aldersbestemt nivå. På seniornivå var vi flere år i eliteserien og spilte oss fram til cupfinalen. Jeg scoret ganske mange mål, og følte meg som en viktig del av laget. Men etter hvert som jeg vokste til kjente jeg en enorm murring i kroppen. Jeg spiste stadig mindre og hadde masse negative tanker. Det begynte med at jeg ville gå ned en vektklasse i judo, fra 54 til 52. Som 17-åring tvang jeg meg ned til 50 kilo og deretter til den laveste vektklassen, 48 kilo. Slik fortsatte det inntil jeg kollapset hos ei venninne. Da veide jeg bare 28 kilo.

Jeg spiste stadig mindre og hadde masse negative tanker

Ble tvangsinnlagt

Det resulterte i behandling på Vest-Agder sykehus, Modum bad og flere andre steder. Etter hvert ble jeg tvangsinnlagt som psykiatrisk pasient. Etter noen år kjente jeg at hjertet begynte å banke etter hest igjen. Selv om jeg ikke fikk lov til å gå turer alene, var det en oppegående miljøterapeut som tok meg med til Åros ridesenter og lot meg få lov til å ri ponnien til datteren hans.

Fra en seier med Bobby i et utvidet klubbstevne på Rosseland går sensommeren i år. Foto: Foto: Privat.

Jeg hadde dårlige og mindre dårlige dager, men hest var alltid et lyspunkt. Etter en kritisk hendelse ble jeg flyttet til sikkerhetsposten. Der skulle jeg være seks måneder. Jeg lengtet etter livet, jeg lengtet etter frihet og ikke minst noe jeg kunne bruke det jeg hadde igjen av energi på. Jeg søkte på nettet etter en hest jeg kunne tenkt meg, og fant en i Haugesund. Det kjentes som enorm seier da hesten skulle komme til Rosseland gård ei uke etter mitt besøk til Haugesund. Da kunne jeg rett og slett ikke la meg holdes inne på psykiatrisk avdeling lenger.

Jeg lengtet etter livet, jeg lengtet etter frihet

Ikke friskmeldt

Hadde jeg ikke hatt hesten å komme hjem til, kunne det gått riktig så ille med meg. Nå hadde jeg et dyr som trengte meg. Ikke bare en gang iblant, men hver dag. Det gjør at jeg har fått mer kontroll på mine egne problemer. Men jeg er ikke friskmeldt. Jeg veier i dag 35-37 kilo og innser at det er for lite.

For fire år siden kjøpte jeg meg en belgisk varmblods unghest med en stamtavle få andre hester har. Bobby som jeg kaller ham er min øyensten. I dag driver jeg med hest nærmest på heltid. Med det arbeidet og utgiftene som går med til en hest vil jeg kalle det en livsstil mer enn en hobby.

Fortsatt konkurransemenneske

Bobby blir som regel trent hver dag. Selve sprangtreningen er en gang i uka, under trener. En hest krever masse av en eier. Den skal møkkes for hver dag. Tas ut og inn, gis mat og ikke minst trenes og gi kjærlighet til. Vi alle er forskjellige, men det er min «oppskrift». Jeg har slitt mye med å få sove og da er det ren terapi å gå til stallen klokka 02.00 om natten og bare sitte i boksåpningen og kose med Bobby.

Video fra det utvidede klubbstevnet på Epona ryttersenter sist helg:

Som 42-åring er jeg nok den eldste på Rosseland gård som deltar i sprangridningsstevner. Jeg er fortsatt et konkurransemenneske. Jeg jobber også noen dager på gården og mitt talent nå er å være glad i hestene og behandle dem med respekt, omringet av herlige og likesinnede mennesker. Det talentet overgår det jeg hadde i judo og fotball.

Det ble aldri noe OL-medalje i turn på meg, men jeg har et godt stykke på vei klart å komme tilbake til livet etter 25 vonde år. Gleden over å vinne noe som nøkternt som et utvidet klubbstevne i sprangriding kan nesten ikke beskrives. Jeg ser fram til nye stevner med min kjære Bobby.

Det talentet overgår det jeg hadde i judo og fotball