Diego Armando Maradona er som alle vet født og oppvokst sør i Buenos Aires, nærmere bestemt i Villa Fiorito. For øvrig et sted der selv Policia federal Buenos Aires vegrer seg å gå inn. Diego var nummer tre av seks søsken, han måtte slåss for maten hver dag og han måtte drible seg forbi faren gjennom ytterdøra for å komme ut på gårdsplassen.
Allerede før Maradona var sølvlandet (argent) besatt av fotballspillet som kom til Argentina med engelskmennene mot slutten av 1800-tallet. Argentinos Juniors ble startet av en gjeng unge mennesker gjennomsyret av sosialistiske ideer. De røde (sosialisme) og hvite (et hvitt rør) fargene ble valgt på grunn av sine sosialistiske prinsipper. Det ble den første argentinske klubben som ble stiftet av argentinere, men den regnes aldri som en av de fem store klubbene i Buenos Aires.
Fakta
Underholdt med balltriks
I denne klubben havnet Maradona som 15-åring i 1976 i konkurranse med gigantene River Plate og Boca Juniors. Klubben var mindre, lå et stykke unna Villa Fiorito, men Maradona følte dette var riktig. Han kom da fra det sagnomsuste laget Cebollitas (de små løkene), som aldri hadde tapt en fotballkamp. Som ballgutt ved 12- årsalderen, underholdt han tilskuerne ved førstedivisjonskampene til Argentinos ved å utføre balltriks i pausene.
Det var på denne stadion, som etter lang tid skulle ta hans eget navn, Maradona fikk sitt store gjennombrudd. Han var kanskje alle best i hele sin karrière de årene han spilte for Argentinos juniors. Diego spilte med det argentinerne kaller «Pecho caliente» (varmt hjerte). I korte shorts på gjørmete baner driblet Maradona seg forbi tre, fire spillere før han elegant ventet ut keeperen og lobbet ballen i mål. Grisetaklinger over knærne ble han fort vant til allerede da. Han debuterte 15 år gammel og var toppskårer i ligaen fire år på rad. «El diez» skåret hele 116 mål på 166 kamper, men uten å vinne en eneste tittel. Deretter ble Diego solgt til Boca Juniors som han spilte 42 kamper (28 mål) for i den første perioden i 1981 og 1982.
Sola steiker selv om det går mot høst i dette kontrastfylte landet. Det er i slutten av april, men gradestokken viser fremdeles 25 grader. Vinduene er nedrullet og eimen som siger inn i bilen er en blanding av kull, stekt kjøtt og diesel. Trafikken i Buenos Aires er intens, hver dag og nesten hver eneste time – døgnet rundt. Det er biler og lastebiler over alt og trafikkreglene som utøves i praksis er ikke lik dem som står i opplæringsboka. Den sterkeste, raskeste og frekkeste vinner hver «duell» og dribler seg dermed først inn i neste gate. Slik er det også på fotballbanen. «Gambeta» er et uttrykk som egentlig stammer fra en beskrivelse av når hester står på bakbeina og spinner med forbeina i lufta. På fotballspråket er det den spesielle måten argentinske spillere dribler på, lært i gata og på potreroen (løkka). Høy fart, hurtige bevegelser for å få motspilleren i ubalanse.
Gateguttferdigheter
Det sies at unge argentinske gategutter (pibes) spiller fotball som de lever. Livet er hardt og brutalt og uten disse viktige gateguttferdigheter blir det vanskelig å komme seg opp og frem.
– Ca. 30-35 % av spillerne kommer fra «Villas» (svært fattige og utsatte bydeler), ca. 30 % kommer fra arbeiderklassen og ca. 20 % fra hver av middelklassen og øvre middelklasse(overklassen), sier Gabriel Macaya, anerkjent fysisk trener.
– Ser vi på de som lykkes i Europa, kommer de aller fleste spillerne fra arbeider eller underklassen i Rosario eller Buenos Aires, fortsetter han.
Enorm konkurranse
Konkurransen blant de unge spillerne er enorm. Et uttrykk sier at det finnes en god argentinsk fotballspiller under hver eneste stein. De beste blir «scoutet» og hentet til klubbene – så unge som mulig. Som med Maradona. De nest beste må prøvespille sammen med hundre eller kanskje til og med tusenvis av andre spillere for å komme inn på et av de 30-40 gode akademiene som finnes bare i sentrum av Buenos Aires. Et av de er akademiet til Bichos.
Argentinos Juniors har vært kjent for å være en av de flinkeste i klassen til å finne de beste talentene. Det regnes som en kunstart i Argentina. De sies å ha svart gane, som er et uttrykk for å smake kvalitet. De største stjernene som er oppflasket i klubben er Diego Armando Maradona, Claudio Borghi, Sergio Batista (verdensmester med Maradona), Juan Roman Riquelme, Fabricio Coloccino, Esteban Cambiasso, Fernando Caseres, Fernando Redondo, Adrian Domenech og Jose Pekerman (den kjente treneren som nå trener Colombia under VM) for å nevne noen.
Den VM-aktuelle og mest kjente nåværende spilleren Lucas Biglia flyttet fra Mercedes, Corrientes midt i landet til «Juniors» for å slutte seg til akademiet da han var ung gutt. Klubben har solgt spillere for milliarder av kroner.
De gav meg muligheten til å prøvespille for dem, men de trodde jeg løy på alderen og ba meg komme tilbake med papirene neste dag (Maradona)
Enkel forretningsmodell
Vi stopper bilen. Stadion murene er lave og ligger i et boligområde. Etter hvert som vi nærmer oss blir vi kjent med fargene som preger hele området. Stadion er gammel og slitt. Over alt og på veggene pryder det grafitti eller fine malerier av de gamle heltene. Pengene fra salg er definitivt ikke investert i stadionkroppen. Argentinske klubber utvikler kapital når de utvikler spillere. Forretningsmodellen er enkel. De scouter spillere, putter dem i topp moderne utviklingsprogrammer med verdens beste konkurranse for unge spillere og utvikler dem for salg.
Mektige klubber som Barcelona, Inter Milan og Bayern Munchen har egne akademier eller avtaler med klubbene. Argentinos Juniors har for tiden avtale med tyske Borrusia Dortmund. Problemet for klubbene er at jaget etter den neste Messi starter så tidlig at de blir tvunget til å selge tidlig – og billig. I rommet mellom spiller og klubb opererer slue og drevne agenter som også tenker på egen lommebok. Det argentinske samfunnet er for øvrig preget av økonomiske kriser, institusjonell kaos, fotball som et politisk våpen og korrupsjon på alle nivåer. Dermed er den negative spiralen i gang.
«Bichos» har selv hatt flere store økonomiske kriser og har blant annet flyttet rundt på ulike andre stadioner for å spille hjemmekampene sine. Det var til stor glede for supporterne da klubben kunne re åpne sin egen stadion i Desember 2003 og da med det nye navnet «Estadio Diego Armando Maradona».
Argentinos Juniors er mitt hjem. Hver gang jeg hører navnet på stadion får jeg frysninger på ryggen (Maradona).
Lever komfortabelt
I årets Primera Divisìon i Argentina ble klubben nr. 12 og det med hele 26 argentinske spillere. De aller fleste er dyrket frem i egen junioravdeling. Kun to uruguayanere, en peruaner og en fra Paraguay er blant de 31 spillere som er meldt inn til AFA. Høydepunktet i klubbens merittliste er seieren i Copa Libertadores i 1995. Sør – Amerikas svar på Champions League. Den eneste serietittelen kom i 1985. I dag lever klubben komfortabelt midt på treet i argentinsk fotball. Semifinalist i Copa sudamericana i 2008 er den siste store prestasjonen. Klubben eier nå sitt eget hjem, et ministadion med to komplekser hvor også andre idretter utøves og sin egen stadion: Las Malvinas Sports Centre og Estadio Diego Armando Maradona.
Juniorlaget gjør det bra i den nasjonale Superligaen og ligger for tiden på tredjeplass. Rett bak Boca Juniors, men foran andre store klubber som Newells, Racing og Lanus. Om den neste Maradona igjen skulle komme fra Argentinos Juniors er det ikke på grunn av topp moderne fasiliteter. Heller på grunn av mengder med unge gutter med skjeve tenner, hullete bukser og med en enorm trang til å komme seg til Europa for å bli rik og berømt.
Vi setter oss inn i bilen igjen, ruller opp vinduene, ser oss tilbake i speilene og smiler. Jo, Argentina kan igjen bli verdensmester.
Les også: