20. juni 2010 stilte en ung jypling til start med startnr. 107 på Konsmo motorbane. Jyplingen og faren hadde holdt på i mange uker med å snekre sammen en Ford Escort MK2 som gikk ganske godt.
Jyplingen i Escorten var meg. Og jeg var overbevist om at jeg var den nye Martin Schanche. Jeg var en ung gutt som skulle starte en liten revolusjon innen bilsport.
Med overmot til den store gullmedaljen gikk det en halv runde før jeg kastet Escorten på taket. Helt alene. Bilen var søppel, stoltheten var såret og ja, revolusjonen jeg hadde sett for meg i hodet var nok også gått helt i kne…
Escorten ble bygd opp igjen, for så å få seg et nytt rundkast senere i sesongen av samme sjåfør. Men det er en annen historie. Historien om meg og Konsmo motorbane derimot, var nå offisielt påbegynt.
Jeg har siden 2010 kjørt så å si alle billøpene som har vært arrangert på banen. Men én ting har stått som en liten drøm for meg. Det er å vinne på hjemmebane. Kunststykket med å vinne har jeg klart før, i Kvinesdal, Kristiansand og Bø. Men på hjemmebane har det aldri klaffet i et vanlig løp. Jeg kan nevne motorhavari, førerfeil, rullinger og ja, mange dumme egne påfunn.
Men nå i helgen stilte atter en gang en jypling opp i en gammel Escort. Denne gangen med startnummer 5. Fortsatt med det samme overmotet som for seks år siden, men kanskje med litt mer kontroll. Denne helgen gikk ikke Escorten på taket, men den vant A-finalen. En liten drøm var gått i oppfyllelse, og all frustrasjon var plutselig glemt.
Jeg kjørte mitt 25. løp og min 10. A-finale denne helgen, noe som gjør det ekstra spesielt å gå først over mål. Jeg syntes det var utrolig gøy å endelig lykkes. Samtidig er jeg veldig ydmyk ovenfor det som foregikk på banen denne helgen. Når alt kommer til alt, så vet jeg at det var mange som kjørte fortere en meg dette løpet. Jeg hadde rett og slett litt hell på min side. Og da det gjaldt som mest var det meg som kom først.
En annen ting som er stort for meg, er å vinne med en bil jeg stort sett har skrudd sammen selv. En bil jeg har lagt med mange timer og følelser i. En bil full av glede og frustrasjon. Følelsen av å kunne prestere med et slikt utgangspunkt er for meg det som ligger hjertet nærmest. Kort fortalt, så følte jeg denne helgen at jeg vant på min måte.
Jeg setter utrolig pris på alle som bidrar til at vi kan få kjørt. Alle som hjelper med å arrangere, alle som hjelper å skrur, alle som kommer å ser på og alle som kjører. Takk til mødre som står i kiosk, fedre som har olje opp til armhulene, brødre som filmer og søstre som hyler. Jeg koser meg alltid på billøp. Å se kjente fjes, fortelle påsmurte historier og dele erfaringer gjør dette fryktelig gøy. Forhåpentligvis klarer jeg å forsette noen år til med motorsport, så lenge jeg har denne oppturen i bakhodet.
Dette var artig!