Ut av komfortsonen – inn i den arabiske ørkenen

Klokka er halv ni om morgenen og sola begynner allerede å varme opp lufta til temperaturer som egner seg bedre til mye annet enn løping. Jeg er tusenvis av kilometer hjemmefra og jeg kikker ned på beina mine: Løpeskoene mine er dekket til med noen uvante ørkengamasjer. På ryggen har jeg en sekk med mat og annet nødvendig utstyr for overnatting i seks netter. Sekken kjennes plutselig mye tyngre ut enn den gjorde da jeg prøvde den på dagen før.

En drøm skal oppfylles

Jeg kikker til venstre og ser en flokk kameler jage forbi 30 meter unna. Jeg vrir hodet mot høyre og ser bare menn kledd i beste Ben Reddik Fy Fasan-antrekk. Og jeg kan ikke annet enn å tenke: Hvordan i all verden havnet jeg her? Jeg har seks dager og 165 km med løping i ørken foran meg og det bare 12 dager etter at jeg løp maraton i New York. Kanskje en dårlig idé, men for meg er en drøm i ferd med å gå i oppfyllelse. Startskuddet går.

Jeg har i mange år vært veldig glad i den frihetsfølelsen løpingen gir og jeg er en del av et flott miljø hvor løpingen har sendt meg rundt i verden til opplevelser jeg setter stor pris på. Etter hvert som årene har gått og antall maraton har kommet opp i 30, har jeg også gradvis blitt tiltrukket av det som er mer ekstremt. Dette har resultert i noen lengre løp på opptil 100 km.

Fascinasjonen for å løpe et etappeløp i ørkenen fikk jeg for tre år siden etter å ha sett en dokumentar om dette. Tanken har aldri sluppet helt taket og da anledningen bød seg via et prosjekt isfabrikken jeg jobber for dukket opp, så fikk det heller være at sesongpausen ble flyttet et par uker.

Grundig planlegging

I motsetning til et maraton, krever et slikt løp grundig planlegging. Løpet er som nevnt 165 kilometer langt og går gjennom ugjestmildt ørkenlandskap. Løperne er selvforsynte, hvilket innebærer at arrangøren kun er behjelpelig med vann og en teltduk over hodet. All mat for seks dager, sovepose, liggeunderlag, tøyskift og annet utstyr må bæres av deltakerne under hver etappe. Dette krever god planlegging og en ekstrem nøkternhet med tanke på som pakkes i sekken.

Den største utfordringen var å få med seg nok mat, samtidig som jeg heller ikke ville ha for mye vekt i sekken. Løsningen er frysetørket mat som gir mest mulig kalorier per gram. Inkludert nøtter, gels og diverse pulver veide maten omtrent 3,5 kilo. Sekk, sovepose og liggeunderlag klarte jeg å finne med en totalvekt på én kilo. Med ei t-skjorte, en ekstra shorts og noe annet utstyr på toppen veide sekken totalt 5,7 kg før vannflaskene ble puttet på. Spesielle gamasjer for løping i ørken ble limt og med god hjelp av en skomaker også sydd fast i skoene. Sand i skoene i et så langt løp ville vært totalt ødeleggende.

Den første etappen var på 25 km og ga med en skikkelig nesestyver. Jeg hadde på forhånd satt meg et mål om å plassere meg blant de ti første på resultatlista og ble ikke veldig skremt da teten la i vei. Jeg tenkte med meg selv at her skulle jeg kunne henge greit med, men den tanken ble ganske fort revet bort da vi etter få hundre meter løp inn i den løse sanden.

Tung start

Jeg var forberedt på at dette kunne være tungt, men dette var jo helt håpløst å løpe i. Teten gled sakte fra meg og jeg begynte å stresse med å få kommet meg opp til dem. Uansett hvor mye jeg prøvde, gravde føttene seg bare mer ned. Dette kavet jeg med gjennom hele etappen og klarte så vidt å komme meg inn blant de ti første.

Problemene fortsatte neste dag, men kanskje en smule bedre enn på dag en. Grunnet tidsstraffer på noen av løperne foran meg, som tok noen ureglementerte snarveier, endte jeg på en oppløftende 2. plass. Først på den tredje dagen følte jeg at jeg fikk roet meg ned og begynte å løse teknikken bedre på det uvante underlaget. Varmen som jeg hadde fryktet mest taklet jeg fint og nå begynte det virkelig å bli gøy.

Starten på etappene gikk like etter soloppgang, så de raskeste løperne klarte å komme seg i mål før sola sto på det høyeste. Straks etter målgang var det fokus på å få i seg rikelig med drikke, samt få laget dagens lunsj. Den besto av et frysetørket pastamåltid som ble blandet med vann og varmet opp i solsteken i to timer – smakte like fortreffelig hver gang. Resten av dagen ble stort sett tilbrakt inne i teltet som jeg delte med åtte andre løpere. Først ved solnedgang tok vi noen korte spaserturer i teltleiren før mørket slukte oss ved sekstiden.

Den fjerde etappen forløp som den tredje, med stadig forbedret teknikk. Jeg begynte nå virkelig å kunne nyte omgivelsene i større grad og minnet meg selv stadig på hvor heldig jeg var. Den femte etappen skulle bli den største utfordringen på flere vis. Det var den lengste etappen på 42 km og i motsetningen til den øvrige etappene, skulle denne starte først på ettermiddagen og vare utover kvelden.

Pur magi

Dette resulterte i start når det var langt varmere, før det etter halvannen times løping mørknet brått. Dette var rett og slett magisk – løypa var merket med LED-lys man skimtet tre-fire kilometer unna. Med unntak av den lille strålen med lys i sanden framfor meg, var det bek mørkt rundt meg. Himmelen var dekket av stjerner, og en rød liggende halvmåne gjorde dette til en spesiell opplevelse.

Informasjonen før etappen var at de første 15 kilometerne skulle være preget av løs sand, før det skulle bli litt fastere underlag. Dette viste seg å være mildt sagt misvisende og etter 42 km i det hittil verste underlaget var jeg fullstendig utslitt. 4 timer 45 minutter på et maraton er to timer mer enn det jeg pleier å bruke på den samme distansen. Da var det bare å kare seg inn i teltet og segne om i soveposen, vel vitende om at jeg skulle opp klokka 05 neste morgen for den avsluttende etappen.

Fabelaktig følelse

Jeg våknet neste morgen med store blemmer på flere av tærne, men orket ikke tanken på å gjøre noe med dem. Gårsdagens prøvelser ble brått borte og tanken på at nå ville vi snart se sjøen og det endelige målseglet tredde fram. Siste etappe bar preg av noen voldsomt bratte og lange sanddyner som skulle forseres, før vi kunne begynne å skimte det arabiske hav i horisonten. Nok en god dag på jobben og en sinnssyk deilig følelse da jeg krysset mållinjen etter 165 kilometer med slit.

Hele løpet fra begynnelse til slutt hadde vært akkurat så hardt jeg håpet det skule være. Det å nå målet når man virkelig har gått i kjelleren og gitt alt hva man har, gjør også tilfredsstillelsen ved å oppnå målene desto større. Jeg hadde lovet meg selv å gi alt hver dag og hadde lagt press på meg selv med å love en topp-ti-plassering. En sjetteplass totalt i dette feltet vet jeg er veldig bra, så får det heller være at de fem beste kom hjem med et svært trofé i kofferten.

Les også av Erik Bergersen:

En norgesmester oppsummerer sesongen

Les flere innlegg fra ultraløpere her:

Livet som ultraløper

Løpsrapport fra Trans Gran Canaria – 125 km, 8000 høydemeter

165 kilometer løping i ett strekk

-Jeg husker ikke så mye fra den dagen, annet enn smerte-massasje-smerte-massasje. Jeg nektet å bryte.

-Slik ble jeg hekta på ultraløping

Ett døgn rundt og rundt

Hvorfor holder jeg på med denne galskapen?

Klarte KRSUltra på rett under ti timer