Helt fra jeg var veldig liten har jeg vært stor, til tross for at mine foreldre alltid har vært flinke til å holde et sunt og fornuftig kosthold for oss. Skal jeg skylde på noe må det være arv, og at jeg hjalp godt til selv, siden jeg ikke akkurat var den som stoppet å spise etter to chipsflak (her var det vel heller tomt i posen før noen andre rakk å forsyne seg). Etter hvert som jeg ble eldre og kunne kjøpe mat og godteri selv, økte nok vekta enda noen hakk, og da jeg i 2005 flyttet for meg selv og for første gang hadde ansvaret for hele mitt eget kosthold, økte vekta ytterligere.

Diabetiker som 21-åring

Hele høsten 2006 hadde jeg følt meg slapp og var hos legen og skulle undersøke hva det kunne være. Ganske tilfeldig fant de ut at det var diabetes type 2. Ikke visste jeg hva det innebar, og etter et raskt søk på Google fant jeg ut at sykdommen hadde kallenavn som gammelmannsukkersyke og livsstilsdiabetes. Hvor gøy er det for ei jente på 21 år?

Google fortalte meg også på en mye mer brutal måte enn legen min hva som kunne vente meg av senkomplikasjoner om sykdommen ikke ble holdt under kontroll. Blindhet, større sjanse for hjerte- og karsykdommer, for ikke å snakke om infeksjoner som i verste fall kan føre til at man må amputere beina. Det er klart at man får seg en støkk av å lese sånt, men jeg forsto fortsatt ikke alvoret.

Stjerner i øynene av McDonalds-mat. Hovedgrunnen til overvekten min var uten tvil dårlig kosthold. Dette er fra 2008. Foto: Privat

For å være helt ærlig, jeg er som et barn. Sier noen at jeg må gjøre noe, kan du være sikker på at jeg gjør det stikk motsatte, bare fordi jeg skal bestemme selv. Da mamma gjentatte ganger prøvde å ta opp kostholdet mitt med meg, ble jeg bare irritert. Jeg skjønner i ettertid at det har vært en bekymring for mine foreldre. Jeg skjønte det bare ikke da.

Jeg skjønte ikke at jeg var farlig overvektig. Jeg skjønte ikke hvilke konsekvenser diabetes 2 i så ung alder kunne få for meg senere i livet. Jeg tror ikke engang jeg skjønte det da jeg bestemte meg for å gjøre en endring. Diabetessykdommen hadde utviklet seg, og høsten 2010 holdt det ikke lenger med tabletter, jeg måtte begynne å sette insulinsprøyter for å holde blodsukkeret på et ok nivå.

Vekta økte stadig. I 2009 var jeg på mitt tyngste og veide 113 kg. Foto: Privat

Nyttårsforsett

En kveld i desember 2010, etter å ha dyttet innpå chips, sjokolade og brus til den store gullmedalje, bestemte jeg meg for at det var nok. Nyttårsforsettet mitt for neste år skulle være å gå ned i vekt. Jeg var lei av livsstilen min, slet med å sette insulin og var klar for å gjøre en endring.

De første ukene stod vekta ganske stille. Det var demotiverende og føltes urettferdig siden jeg gjorde alt «riktig». Uke tre kom, og plutselig skjedde det noe. Vekta viste nesten tre kilo mindre, og de neste ukene mistet jeg en-to kilo per uke. Da juni kom, hadde jeg gått ned 26 kilo fra jeg på mitt tyngste veide 113 kilo.

Hatet gymtimene

Før og nå Foto: Privat

Om jeg kan gjøre det, kan alle gjøre det. Jeg hadde overhodet ikke noen forutsetninger for å klare det. Jeg var jenta som kunne alle triksene for å slippe unna gym på skolen. For hvor gøy tror dere det var å være på runde tre på 3000 meteren når de andre var på runde sju? Hvor gøy tror dere det var å være en av de dårligste uansett hva man skulle testes i? Og hvor tullete er det ikke at de som virkelig trenger å bevege seg sitter igjen med slike følelser etter gym?

Etter å ha slitt i gymtimene på skolen og knapt klart å fullføre en 3000 meter var det en fantastisk følelse å gjennomføre et halvmaraton i 2012. Og det av fri vilje! Foto: Privat

Gøyal gruppetrening

Jeg husker godt første gang jeg hadde forvillet meg inn i gruppetreningssalen på treningssenteret her i Kristiansand. Helt, helt bakerst hadde jeg funnet meg et bortgjemt hjørne hvor ingen kunne se meg. Instruktøren presenterte seg som Bente Lill og ønsket velkommen til en time som het Total. Her skulle vi få pulsen opp og ble det vanskelig var det bare å konsentrere seg om beina. Javel, tenkte jeg, og ante faktisk ikke hva som ventet meg.

Til tross for at jeg fortsatt den dag i dag tror at det var sement på gulvet, der jeg febrilsk prøvde å lette med et tresifret antall kilo, så synes jeg det var gøy. Selv om jeg hadde «gjemt» meg, så ble jeg sett. Selv om jeg nok var i dårligst form av alle der, så fikk jeg skryt og oppmuntrende ord. Det gir treningsglede, det!

Medisinstopp

Noen uker ut i februar var jeg på kontroll hos legen. Jeg slet med å finne riktig dose insulin i forhold til trening og kosthold og vi fant ut at jeg skulle prøve å gå tilbake til tabletter og se hvordan det gikk. Det var helt fantastisk å slippe å sette insulin, og da jeg igjen skulle på kontroll for å sjekke langtidsblodsukkeret, var jeg litt nervøs for at verdien skulle være for høy. Det var den altså ikke, og jeg kuttet ned på dosen med medisiner mot diabetes nok en gang. Tre nye måneder gikk, og etter denne kontrollen har jeg aldri tatt medisiner igjen. Blodsukkeret har holdt seg som det skal og det samme har blodtrykket som også var høyt tidligere.

Å finne en treningsform man trives med er viktig. For meg er det styrketrening som er favoritten, men jeg er også full av skrekkblandet fryd før cardio-gruppetimer. Foto: Privat

Tilbake til trening. Å finne en treningsform man synes er gøy har virkelig alt og si. Fra å stå bakerst i hjørnet våget jeg meg stadig lengre og lengre frem, og til slutt havnet jeg på første rad ved siden av ei jente jeg hadde stått bak i flere måneder, og synes var uforskammet sprek og hoppet altfor mye og altfor høyt. Pussig nok så viste det seg at denne jenta skulle bli en av mine beste venner og min faste treningsvenninne.

Morgentrening

Jeg husker også litt for godt første gang jeg hadde PT-time med Wiggo Nordheim. Jeg skulle ta knebøy, og han hadde gjort klar 50 kilo! Unnskyld at jeg sier det, men jeg trodde mannen var gal. 20 kilo var det jeg pleide trene knebøy med og jeg synes da virkelig dette var tungt nok. Men jeg lærte fort at jeg er sterkere enn jeg selv tror.

Hva er vel bedre enn å få løst verdensproblemene våre samtidig som vi får trent bra – og dette før klokka 7 om morgenen? Treningsvenninner som man vet ikke sluntrer unna er løsningen for meg ihvertfall. Foto: Privat

Jeg fortsatte å trene styrke på gruppetimer og litt sammen med Rakel (hun uforskammet spreke) og etter å ha blitt fortalt at «styrketreninga» vi trodde vi gjorde så bra var «Leking under halvtaket» (takk for den, Wiggo), beveget vi oss så usynlig vi kunne opp i den store skumle styrkesalen og begynte å trene ordentlig styrke. Etter å ha sondert terrenget noen måneder fant vi ut at klientellet om morgenen var å foretrekke for to utålmodige, effektive jenter. Dermed var styrketrening 0600 – 0700 en fast rutine for disse to frøknene. Det er aldri et spørsmål om vi skal trene, det er en selvfølge. Og ikke minst er det en fantastisk start på dagen.

Ingen helsefreak

Etter hvert har jeg heldigvis lært mer om kosthold. Jeg har lært at en kalori nødvendigvis ikke bare er en kalori. Det har gått opp for meg at sammensetningen av karbohydrater, fett og proteiner er viktig og at kroppen min ikke fungerer på et stort kaloriunderskudd. Skulle jeg spist som jeg gjorde i 2011, hadde kroppen min gått totalt i sparemodus.

At jeg fortsatt kan raide smågodthylla på butikken i gammel kjent stil, er like sikkert som at jeg aldri skal slutte å trene. Forskjellen er at nå skjer det en sjelden gang, før skjedde det flere ganger i uka. Jeg må fortsatt passe veldig på for å holde vekta der den er, både med trening og kosthold. Likevel prøver jeg å ikke være altfor opptatt av det, for livet skjer – heldigvis!