Dette skulle bli min andre tur til Italia og den 43. utgaven av Marcialonga, dette tradisjonsrike sjumils-rennet som går av stabelen i fjellene i Nord-Italia. Mine fem gode venner og jeg meldte oss på mange måneder i forveien og fikk startnummer og hotell ordnet via Jan Rune Pedersen, som hadde ledige plasser i sitt reisefølge med en gjeng andre sørlendinger. Fly og leiebil ordnet vi selv.
Alle i reisefølget mitt har erfaringer med langløp fra tidligere og vet at det er en fordel å ha forberedt seg en del på forhånd. Det passet derfor godt at det de siste ukene før avreise hadde vært gode skiforhold på Sørlandet.
To i reisefølget, Ole Tom Abusdal og Jan Petter Markussen, hadde dessverre av helsemessige årsaker bestemt seg for ikke å starte i Marcialonga dette året, men vi andre var veldig glade for at de likevel ble med på turen med sitt gode humør og evne til å skape god stemning i gruppa. De andre som var med var Otraløperne Sigurd Wiberg, Jens Petter Røed og Harald Aas.
Ulike ambisjoner
Fokus for turen er å ha det hyggelig sammen, finne på noe annet enn det hverdagslige og å kombinere en fysisk utfordring med avslapping, hotell og god mat. Prestasjonsmessig har vi alle hver våre ambisjoner, men det handler mest om å prestere ut fra egne forutsetninger og målsettinger – da blir selve plasseringen på resultatlista mindre viktig. Godfølelsen kommer stort sett av seg selv når man har gått opp den siste lange bakken og passert målseilet i Cavalese.
Vi forlot Kjevik i mildvær, slaps og regn og landet noen timer senere i München der det var vårlig og lite som minnet om vinter. Vi fikk en litt mindre leiebil enn avtalt og måtte bruke Sigurd og Jens Petter sine ingeniørkunnskaper for å få plass til fem trillekofferter, flere bager og alle skiene og stavene. Alt skulle inn i bilen, men vi kjørte i det minste lovlig av gårde mot Italia og de 34 milene til Marcialongas startby Moena og hotellet som ventet på oss der.
Masse kunstsnø
Marcialonga går i provinsen Trento i det nordlige Italia gjennom dalførene Val di Fassa og mer kjente Val di Fiemme på høyde 800-1400 moh omgitt av spisse fjelltopper opp i 3000 meter. Vi var overasket over at det ikke var en eneste naturlig snøflekk å se i området. Arrangøren hadde imidlertid produsert store mengder snø, slik at hele traseen ble ferdigstilt i kunstsnø før renndagen. Det var spesielt å se den hvite tynne snøstripen svinge seg gjennom den mektige, helt snøfrie dalen.
Lørdagen brukte vi til å hente startnummer i målbyen Cavalese og å gjøre klar skiene. Jeg hadde bestemt meg for å stake hele rennet uten festesmøring og var litt spent på hvordan dette skulle fungere. Som medlem av langløpslaget Team SkiClub hadde jeg fått hjelp av Terje Langli, som er en del av teamet, til å få god glid på skiene. Terje ble jo verdensmester i Val di Fiemme for 25 år siden og var tilbake på gamle trakter for å delta på årets renn.
I dagene før rennet er det viktig å fylle opp energilagrene i kroppen, og vi forsynte oss godt av maten på hotellet vi bodde på. Man må imidlertid passe seg for å overspise dagen før, da kan man fort bli tung og treg i kroppen under selve rennet. På renndagen er det lurt med en god frokost og nok drikke. Harald var opptatt av å få i seg litt kaffe da han mener det vekker opp kroppen litt ekstra til rennet.
TV-sendes til 70 land
Startfeltet i Marcialonga er inndelt i puljer på noen hundre løpere som starter med fem minutters mellomrom. Jeg skulle starte kl 0800 og stod opp litt før seks, slik at jeg rakk å gå ned til starten like nedenfor Moena sentrum til ca kl syv. Marcialonga er et av verdens største skirenn med over 7000 deltagere så det var ganske livlig i startområdet da jeg kom ned dit. Det var allerede to TV-helikoptre i lufta og jeg fikk også øye på Hjelmeseth og TV2 som holdt til rundt eliteløperne.
Rennet er en del av langløpscupen Visma Skiclassics og sendes på TV til 20 millioner seere i mer enn 70 land. Marcialonga er likevel først og fremst et turrenn der løpere på alle nivåer deltar og løpstiden varierer fra under tre timer på de beste til over ti timer på de siste som kommer i mål. Rennet går gjennom 13 landsbyer og det er en enorm stemning blant tilskuerne langs løypa.
Starten gikk fint for min del, stavene satt godt i snøen og det fungerte bra å stake oppover dalen. Jeg hadde med meg en drikkeflaske med sportsdrikk i tillegg til drikkestasjonene. Jan Petter og Ole Tom hadde tatt på seg oppdraget som støtteapparat og heiagjeng for oss som gikk løpet og de stod klar halvveis med en full drikkeflaske som ble byttet med den tomme. Været var bra, stemningen god og det var en opplevelse å gå i det snøløse landskapet på den to-tre meter brede stripen av kunstsnø som snodde seg som en hvit tråd gjennom landskapet.
God følelse i mål
De første 18 km går oppover dalen før det bærer 45 km nedover, så snur løypa oppover dalen igjen til løperne møter den beryktede Cascata-bakken som går bratt oppover i nesten tre kilometer til målgangen i Cavalese. Det var rundt frysepunktet på starten, men etter hvert ble det mildere og sola kom frem, dette gjorde at løypa ble ganske løs, særlig for de som startet bakerst.
Jeg var på forhånd spent på om jeg ville tjene på å stake opp den siste bakken eller om det ville lønne seg å legge på festesmøring i bunnen. Heldigvis hadde jeg nok krefter i overkroppen til å stake opp bakken og det var en god følelse å komme i mål på toppen og kjenne at man hadde gjennomført på en god måte uten større uhell og med staver og ski intakte. Jeg endte som nummer 99 blant nær 8000 deltakere. Min tid 3,19,23,2 timer var en snau halvtime bak den norske vinneren Tord Asle Gjerdalen.
.
Det gikk greit for de andre også, men Sigurd hadde brukket staven ganske tidlig i løpet og hadde trøbbel med ny stav og ble en del forsinket av dette. Jens Petter brakk en stav i bunnen av den siste bakken og gikk til mål med bare en stav, men var godt fornøyd med løpet. Harald hadde ingen uhell, men dagsformen var ikke helt på topp og det gikk ikke så fort som han hadde håpet. Totalt satt vi likevel alle igjen med en god opplevelse av enda en gang å ha deltatt i dette spesielle og tradisjonsrike rennet.
Kjempestemning
I målområdet midt i Cavalese er det en utrolig stemning mens løper etter løper kommer i mål utover ettermiddagen, med levende musikk, jublende tilskuere med ringende bjeller og speakeren som roper opp navn og land på løperne som er går mot mål. Stadig flere mennesker samles på torget i sentrum av byen der det spilles musikk og serveres ulike retter og drikker. Stemningen øker utover kvelden og folk koser seg i hyggelig lag med gode venner.
Det ble en rolig kveld på hotellet i Moena. Vi la oss tidlig og stod tidlig opp neste dag for å starte reisen tilbake til Norge. Vi planlegger å delta på nytt neste år igjen og kan absolutt anbefale Marcialonga til andre også.