Det er kanskje typisk for menn over førti. Noen kaller det førtiårskrise. Andre sier at det er viktig å holde seg i form når årene hoper seg opp. Jeg sier at det er et tegn på at noe er litt galt, sånn mentalt sett.

Jeg kunne kjøpt en Harley eller noe. En rød sportsbil uten tak. Eller begynt med fluefiske. Men jeg hadde bestemt meg for å delta på årets Søgne Morothon, den lange løypa. To mil, pluss litt til, over myr, noen heier og masse gjørme.

Det er jo galskap, tenkte jeg, men jeg har løpt litt siden i sommer og egentlig blitt lett hekta på denne rare sporten. En sport hvor jeg bare kan ta på meg sko, gå ut av døra og plutselig så trener jeg liksom. Jeg fikk løpeklokke til bursdagen min. Jeg har kjøpt ordentlige løpesko hos ekspertene på Løplabbet og til og med skaffet meg tights. Dette må jo gå bra.

Alt lå til rette for en god halvmaraton ut i Søgnes vakre skogs- og myrlandskap.

Et kvarter før startskuddet gikk sto jeg plassert på Søgne stadion sammen med min løpebuddy. Vi så sykt spreke folk varme opp rundt banen. Jeg hadde kjørt oppvarming i bilen godt hjulpet av varmeapparatet og en koselig lunk fra setet.

Pang! Startskuddet vekket meg fra en hyggelig dagdrøm om en paraplydrink og en strand. Jeg startet i et rolig tempo og følte meg egentlig helt fin. Dette blir en god dag, tenkte jeg, mens jeg ble forbiløpt av barn, unge og folk som sikkert var dobbelt så gamle som meg.

Jeg tar dem igjen underveis. Det er lurt å åpne rolig, har jeg blitt fortalt. For dere som ikke har vært med på Morothon før er det sikkert på sin plass med en liten løypebeskrivelse. Etter noen hundre meter gjennom Tangvall sentrum bærer det rett opp i heia. Bakkene er så bratte og tunge at de fleste går. Løpingen foregår stort sett på flatene og på plankene som er lagt ut over de mange myrene.

Hun jeg skulle løpe sammen med stakk av i den første tunge motbakken. Det siste jeg husker er at hun snudde seg og ga meg et blikk som sa: Få ræva i gir! Men jeg hadde ikke så mye mer å gi. Hun forsvant sammen med de andre sprekingene, de som hadde enda strammere tights og enda dyrere løpesko.

Senere fikk jeg høre at hun hadde vrikket beinet. Likevel kom hun en halvtime før meg i mål.

De sa det skulle bli gøy … står det med små bokstaver øverst på startnummeret. Det er litt av et motto for en mann i en krise. Jo lenger jeg løp, jo lenger bort fra målgangen kom jeg. Tiden gikk, minutter ble til timer og blodslitet var et faktum.

Jeg ble godt vant med det å bli forbiløpt, men etter sånn omtrent halvveis begynte de som løp forbi å spørre om det gikk bra med meg. «Jeg har en sjokoladebit» eller «Jeg har noe smågodt i lomma hvis du vil ha», sa de før de beinet videre opp en steinete ur eller hoppet over et gjørmehull. For en rar ting å si til en voksen mann, tenkte jeg.

Da jeg omsider ankom den siste drikkestasjonen før mål, så jeg at de som sto der begynte å bli lei. De hadde sånn halvveis pakket sammen og det virket som om de var litt redde for å møte blikket mitt i frykt for å bli smittet av dårlig form, gnagsår og vondt i viljen.

Dette er et fint tidspunkt å rette en stor takk til arrangørene og alle deltakerne under årets Morothon. Tusen takk.

Det var veldig hyggelig, og neste år skal jeg slå dere alle sammen. Nesten.

Sola strålte hele veien og det var et flott arrangement, men best av alt: En og en halv kilometer før mål kunne jeg skimte en silhuett. En mann som nesten var like sliten som meg. Jeg kunne kjenne energien komme tilbake. Kunne jeg virkelig løpe forbi noen?

Jeg hentet det siste jeg hadde av krefter og satt inn en formidabel sluttspurt. Noen hundre meter før mål tok k jeg ham igjen. Han hadde sikkert brukket en ankel og en finger, for jeg løp forbi. Jeg holdt ledelsen helt over målstreken og følte meg litt som en blanding av Usain Bolt og «Pølsa» Pettersen der jeg peste og prøvde å få igjen det lille jeg hadde av pust.

Jeg vant nesten. Kom på 103. plass eller noe av 105 deltakere. Det er ikke dårlig. Jeg skal fortsette med løpingen. Bli litt bedre. Kjøpe litt strammere tights og komme sterkere tilbake ved en senere anledning.