Helt fra jeg var en liten jente i den lille bygda Vegårshei har jeg vært aktiv, men det var først da jeg ble ti år at min idrettskarriere startet for fullt. Pappa var skitrener, og det var derfor naturlig at min lillesøster Tone og jeg var med på skitreningene han holdt. Jeg husker fortsatt den dagen vi dro på vår første skisamling på Rauland. Etter det var vi frelst, og alt som stod i hodet på oss var langrenn.
Jeg elsket å gå på ski, men var ikke like glad i å løpe og gå på rulleski. For å holde motivasjonen oppe i sommersesongen fikk jeg min første racersykkel som 13-åring, da jeg mente at sykkel ville være en fin alternativ treningsform på sommerhalvåret.
Ville bli proffsyklist
Det tok ikke lang tid før jeg også startet å konkurrere på sykkelsetet. Og det gikk overraskende bra. Frem til jeg var 15-16 år satset jeg parallelt på langrenn og sykling, men når jeg omsider måtte bestemme meg for idrett falt valget på sykkel. Som 16-åring flyttet jeg derfor hjemmefra for å følge drømmen – bli proffsyklist!
Jeg startet på NTG (Norges Toppidrettsgymnas) i Bærum. Her ble skolegangen tilrettelagt for treninger og samlinger, slik at vi alltid hadde de beste forutsetningene for å lykkes på sykkelsetet. Miljøet var bra og trenerne var dyktige. I løpet av denne perioden hadde jeg også mine største prestasjoner; jeg satt blant annet norgesrekord på en, to og tre mils temposykling som junior, samt ble juniorverdensmester i vintertriatlon (løping, sykling og ski).
Tok et vanskelig valg
Jeg var på landslaget i landeveissykling, og etter at jeg hadde syklet 1. året i seniorklassen fikk jeg beskjed fra landslagstreneren om at jeg måtte regne med opp mot
200 reisedøgn i året. Jeg ønsket imidlertid å få meg en god utdannelse, og så at det ville være vanskelig å satse 100 prosent på syklingen, samtidig som jeg ønsket å gjøre det bra på skolen, ha tid til familie, venner og kjæreste.
På dette tidspunktet følte jeg også at jeg hadde oppnådd mye – jeg hadde mange gode prestasjoner å vise til, og jeg hadde vært med i både EM og VM i landeveissykling. Jeg gikk mange runder med meg selv, og fant til slutt ut at jeg var fornøyd – jeg var klar for å starte på et nytt kapittel i livet. Jeg valgte derfor å legge sykkelen på hyllen.
Det gikk imidlertid kun en uke før jeg fant ut at jeg måtte gjøre noe… Jeg var vant til å trene to-tre timer hver dag, og det plutselig ikke å ha noe å trene for ble bare helt rart. Jeg startet derfor å løfte vekter. Og jeg elsket det! I seks år var jeg fast inventar på treningssentre rundt forbi i Norges land. På det meste var jeg fast medlem på tre ulike treningssentre: I Bergen – hvor jeg studerte, på Vegårshei – i tilfelle jeg skulle hjem å besøke mamma og pappa, og i Trondheim – hvor kjæresten min studerte.
På denne måten hadde jeg alltid et sted å trene, uavhengig av hvor jeg var. Problemet med styrketreningen var at jeg hele tiden gikk i min egen boble mens jeg løftet, og det var vanskelig å bli kjent med nye mennesker. Dette merket jeg spesielt da jeg flyttet til Kristiansand hvor jeg ikke hadde noe kontaktnett fra før.
Ble overtalt til crossfitmedlemskap
Jeg bodde her ca. ett år, og kjente ingen andre enn kolleger og kjæresten min. Kjæresten min foreslo da at jeg burde bytte ut styrketreningen med crossfit, da dette kanskje var en mer sosial form for trening. Først var jeg skeptisk, hvorfor skulle jeg begynne med dette når jeg elsket å løfte vekter? I februar 2015 i fjor lot jeg meg imidlertid overtale, og jeg meldte meg inn på Crossfit46. I ettertid ser jeg at dette er noe av det smarteste jeg har gjort siden jeg flyttet til Kristiansand.
Det første som slo meg når jeg begynte på dette senteret var hvor hyggelige folk var. Alle hadde et genuint ønske om at sidemannen skulle lykkes. Dette var en holdning jeg ikke var kjent med fra den tiden jeg trente styrke, hvor jeg ofte opplevde at folk var mest opptatt av å lykkes selv, og målet alltid var å løfte mer enn sidemannen.
Strålende miljø
Nå som jeg har trent på her i snart ett år kan jeg også bekrefte at miljøet er noe helt utenom det vanlige. Jeg har utelukkende bare blitt kjent med hyggelige og positive mennesker, hvor folk heier hverandre frem og gladelig deler erfaringer og tips. I tillegg til det sosiale synes jeg også crossfit er en utrolig bra treningsform, hvor man får utfordret både styrke, kondisjon og mobilitet – uansett alder og nivå. Det er alltid noe nytt å lære, og alltid noe man kan forbedre seg på.
Og det er også dette som gjør denne idretten så gøy – mange er gode i mye men, ingen er best i alt, og vi har alle noe å lære fra hverandre. Dette er motiverende, og faktoren til at dette er en treningsform jeg vil holde på med i mange, mange år fremover.
Jeg er fortsatt glad i å konkurrere, og
. Du skal ikke se bort fra at jeg kommer til slenge meg med på nye tevlinger fremover.