UTØVERBLOGG: Etter å ha klart kvalifiseringskravene for internasjonal konkurranse mottok min mann Jon og jeg de norske landslagsdraktene. Det var en ære å representere Norge under europamesterskapet i vektløfting for veteraner.
Ettersom jeg er kvart polakk, var det ekstra stas at mesterskapet ble arrangert i Polen, på idrettsarenaen i Raszyn like utenfor Warszawa. Polakkene vet å arrangere, og med 600 deltakere i alderen 35–85 år, fikk sporten vist fram skikkelig mangfold. Å løfte vekter i godt voksen alder var plutselig ingen spøk. Det stilles visse krav til standard og utførelse. Godkjent eller underkjent løft bedømmes av tre dommere og en jury. Og vi forsto raskt at de polske dommerne var strenge.
I olympisk vektløfting konkurrerer man i alder og vektklasser. Man skal utføre to løft: Rykk (snatch) og støt (clean & jerk).
Man har tre forsøk i hvert av løftene. Målet er å løfte tyngst mulig med godkjent teknikk. Den høyeste vekten løftet fra rykk og fra støt gir en sammenlagt poengsum og derav plassering.
Medaljekandidat
Jon, også kalt Smultpower, var medaljekandidat. Han følte seg sterk og i god form etter tett oppfølging av trener Thomas Eide fra KvadTraining. Jon har et EM-gull fra 2020 og var sugen på nytt gull.
På konkurransedagen møtte han til innveiing i 102-kilosklassen for menn 45-49 år. Allerede her startet spenningen, da vi skjønte at det kom opp noen såkalte «kanoner» fra 96-kilosklassen.
Litt ekstra konkurranse er alltid gøy, synes Jon, som liker godt å være på løftescenen. Nå gjaldt det å holde hodet kaldt, bevare roen og samtidig være gira og klar til å løfte tungt.
Innveiingen ble unnagjort, startvektene meldt inn, konkurransen startet og spillet var i gang. Utøverne må også være en smule taktisk med tanke på de tre høyninger man gjør i hvert løft.
Med ti deltakere i klassen startet den som hadde meldt inn lavest vekt i rykk. Allerede her har kan en få en pekepinn på hvordan man ligger an. Men det er små marginer og ting kan snu fort.
Nervepirrende
Jon åpnet med et solid rykk på 100 kg. I sitt andre forsøk ble det nervepirrende, da han bommet på 105 kg. Vi valgte å ikke høyne, men la ham løfte 105 kg igjen på sitt tredje og siste forsøk.
Jon klarte det siste rykket og lå på en foreløpig 4. plass da vi beveget oss videre inn i støt-konkurransen. Han hadde høyeste innmeldte start vekt i støt, og derfor er gull fullt mulig.
Han åpnet med et solid første løft på 125 kg. Det andre løftet på 130 kg ble også godkjent.
Den ene høyningen etter den andre ble meldt inn. En polakk lå an til sølvmedalje og en sulten spanjol satte 135 kg i siste forsøk. Da sparte vi ikke på noe, vi satset alt på gullet.
Misset i avgjørende øyeblikk
Jon måtte da løfte 136 kilo i sitt siste forsøk. Det var en ganske drastisk økning fra 130 kilo, men noe han skulle klare fint på en god dag. Vendingen klarte han lett, men så ble han litt svimmel, kom noe bakpå og mistet vektstangen framover.
– Jeg er fornøyd med bronsemedalje etter en hard og rettferdig konkurranse, sier Jon.
Neste dag skulle jeg representere Norge i klassen 40-44 år. Med 12 vektløftere kvalifisert i -71 kg startet det med innmarsj og presentasjon av utøverne. Dette liker jeg, det er høytidelig og fint, og minner meg om min fortid som turner.
Jeg var god form før mesterskapet. Men tre uker tidligere så det litt mørkt ut, da jeg uheldigvis fikk en rift i patellasenen. Dette førte til redusert mobilitet og derav noen kilo mindre i løftene. Da idrettslegen som var til stede under mesterskapet ga klarsignal, valgte jeg å delta og gjøre det beste ut av det. Og det er jeg glad for, for det holdt til en 6 plass. Nå er jeg en erfaring rikere og det er jo heller ikke så verst å være den sjette beste kvinnen i min vekt- og aldersklasse til å løfte vekter i Europa.
Gleder seg til nytt EM
Det har vært veldig lærerikt å delta i en internasjonal konkurranse. Da vi begynte å konkurrere, var det korona og alt forgikk online. Det er utrolig motiverende å møte andre på samme alder rundt om i Europa som driver med det samme som oss. Til daglig trener vi mest vektløfting hjemme i vår egen garasje.
Dette ga mersmak og vi ser nå fram mot EM i Irland i 2023.