Kikki Berli-Johnsen (47), gift med Egil, mamma/bonusmamma/fostermamma til Robert, Vilja, Trym, Mariya og Erik. Bestemor til fire barn i alderen 6 mnd-11 år. Jobber som fostermor og frilans journalist. Født og oppvokst i Arendal, nå bosatt i Stokke i Vestfold. 2. plass Norges Sterkeste Kvinne 2006 og 2007, Norges Sterkeste Kvinne 2012, 2013 og 2015, 2. plass Europas Sterkeste 2014, åpen klasse, 9. plass Arnold Amateur Strongwoman World Championships 2014.
Det er ikke ofte jeg legger to konkurranser tett etter hverandre i konkurranseplanen min, men i år ble det slik.
var det Norway Open Strongman som sto på programmet. Dette var en konkurranse kun med tre øvelser, men til gjengjeld var øvelsene lagt opp til å bli de tyngste i noen kvinnekonkurranse arrangert i Norge noensinne. Mitt mål for denne konkurransen var atter en gang å bryne meg mot Europas sterkeste kvinne, engelske Donna Moore. I bakhodet lurte også muligheten for å sette verdensrekord i atlasstein, en rekord jeg visste var innen rekkevidde.
Første øvelse var framewalk, en øvelse jeg knapt har prøvd før. Jeg har trent på frameløft, men ikke gått mange meterne med en frame, så jeg var litt spent på denne. Vi hadde i forkant av konkurransen blitt forespeilet at framen ville veie rundt 200 kilo, så da vi rett før konkurransestart fikk vite at den veide rett oppunder 250 kilo, økte pulsen litt. Jeg gikk ut som nummer to i denne øvelsen, etter Cecilie Wormdahl som gikk drøye fem meter. Hun plasserte seg på en flott andreplass i Norges Sterkeste Kvinne, og hun er helt klart en utøver å følge med på i fremtiden.
I mitt første blogginnlegg for Lokalsporten kan du se meg trekke et fly på 19 tonn.
Jeg er uvant med å bruke reimer, så da jeg valgte å bruke dette i denne øvelsen var det med en ørliten risiko for at ting kunne gå galt. Ved avløft kjente jeg at dette var tungt, men ikke tyngre enn at jeg skulle klare å gå de ti meterne som var konkurransedistansen. Ganske kjapt kjente jeg at jeg mistet grepet på venstre hånd, og de siste tre-fire meterne løp jeg inn med bare ei hånd på håndtaket, mens det på venstreside kun var reima som holdt framen oppe. Donna vant øvelsen med en spurt som var ganske kul å se på.
Neste øvelse var stokkpress, maks løft. Jeg er – som jeg har nevnt tidligere – ikke veldig glad i pressøvelser, så her hadde jeg ikke planlagt å gjøre mer enn jeg måtte gjøre. Jeg hadde fortsatt denne verdensrekorden i bakhodet, tross alt. Cecilie var nok en gang først ut, og hun jobbet seg fint opp til 60 kilo. Litt mer teknikktrening på henne, så har hun i hvert fall 20 kilo mer. Jeg endte opp på usle 65 kilo, og var nok ikke helt tilfreds med det. Men – igjen; denne steinrekorden fristet veldig, og da ville jeg trenge all energi jeg kunne mobilisere. Donna er rå i pressøvelser, og hun imponerte både oss andre utøvere og publikum med teknikken sin. Da hun lett presset 105 kilo bestemte hun seg for å prøve å sette verdensrekord i stokkpress. Gjeldende verdensrekord ble satt av Kristin D. Rhodes på Arnold Amateur Strongwoman World Championships i 2014, og er på hele 113,3 kilo. Donna gikk for 114 kilo … og bommet så vidt på løftet og fikk dermed ikke godkjent noen rekord. Likevel var hun strålende fornøyd, for hun satte egen konkurranserekord.
Så var det atlasstein. Vi hadde to steiner å velge mellom; reps på 112 kg eller forsøke å sette verdensrekord ved å løfte 137 kilo over 110 cm høyde. Steinen på 137 kilo var kontrollveid i forkant av konkurransen, og vekta var bekreftet av dommerne og Lars Rørbakken, strongman og håndbakutøver i verdensklasse.
Cecilie var nok en gang først ut, og denne gangen var hun virkelig gira. Hun hadde bomma på 112 kg-steinen under Norges Sterkeste Kvinne, så nå hadde hun et mål for øye; hun skulle ha opp den steinen – minst én gang. Hun fikk godkjent to repetisjoner, og jublende sa hun seg fornøyd med konkurransen for sin del. Jeg hadde mens Cecilie løftet gjort meg klar til å løfte den tyngste steinen, så da navnet mitt ble ropt opp gikk jeg meg ei runde på konkurransearenaen mens jeg pustet meg opp.
Jeg gikk bort til steinene, pekte på den 137 kilo tunge steinen og gjorde de siste mentale forberedelsene. Steinen ble trillet fram i det det ble blåst i fløyta, og jeg registrerte at den lå litt langt fra yoken den skulle løftes over. Jeg vurderte et øyeblikk å trille den nærmere stanga, men kom fram til at det var bortkastet tid. Jeg tok tak i steinen, løftet den … og kjente at dette ville jeg klare. Jeg fikk steinen opp i fanget, gikk de tre-fire skrittene jeg trengte for å komme nærme nok til å få steinen over yoken, løftet steinen enda litt høyere … og vippet den over kanten. Verdensrekorden var min!
Jeg hadde slått Jill Mills 13 år gamle verdensrekord med to kilo. Jeg danset mindre elegant rundt, fram til jeg plutselig måtte legge meg ned for å unngå å svime av. Der lå jeg og jublet … jeg hadde satt verdensrekord, for pokker! Jeg reiste meg opp og kikket spent over mot Donna. Ville hun tangere rekorden min, eller ville hun gå for reps på den lettere steinen? Hun valgte det siste, og avsluttet steinløftinga med den råeste steinløfteteknikk jeg i løpet av alle mine år i strongman har sett. Åtte reps presset hun ut, og hadde hun hatt mer tid hadde hun kjørt på med enda fire-fem reps. Jeg smilte så mens hun løftet at jeg hadde vondt i kinnene etterpå. Jeg smilte både fordi det var fantastisk å se henne løfte, og fordi verdensrekorden var min.
Her kan dere meg sette verdensrekord, med å løfte den 137 kilo tunge steinen over 110 centimeters høyde:
Å beskrive hvordan det føles å gjøre et slikt løft er nesten umulig, men å beskrive følelsen da Jill Mills skrev følgende på Facebook; «My record stood for over 13 years. Congrats to Kikki For breaking it!» er enkelt; jeg gråt av glede. Jeg er fortsatt veldig glad for rekorden min, men er likevel godt i gang med å planlegge nye mål. Jeg har et par norgesrekorder jeg gjerne vil ha tatt, og så må jeg trene klokt og målrettet fram mot Europas Sterkeste Kvinne som går i England 12. desember.