Spise sunnere, trene mer, komme inn i den fine Levis 501-dongeribuksa du sist kom inn i på ungdomsskolen, og som ligger i klesskapet som ei frekk bølle. Ei bølle som erter og hakker på deg. For du er jo ikke i nærheten av den størrelsen lenger. Det buler i alle retninger når du prøver å få den på deg. En gang i halvåret må du bare teste. Den kan jo hende den kommer lengre opp nå enn sist? Du vet akkurat hvor den ligger. I skapet øverst til venstre. Du SKAL komme inn i den igjen.
Med buksa på knærne
Så derfor la du planen for 2016. 2016, det skal bli ditt år. Du tenkte at det kanskje var lurt å dra på litt, buksa kommer jo tross alt bare opp til rett under knærne nå. Trene tre ganger i uka, ha fisk til middag tre ganger i uka, kutte ut godteri, ikke spise loff og lys spagetti. 2016, da skal jeg få det til!
Så satt du her i mars da, og gjør opp regnskap for året vi er på god vei inn i. Jogginga ble for tung, du fikk vondt i anklene, og følte du ikke fikk noe fremgang. For ikke å snakke om treningssenteret, du er lei av de samme gamle trøtte maskinene. En gammel skade i skuldra har blusset opp. Og det å gå til butikken, det har du virkelig ikke tid til. Sykle til jobb, haha for en vits. Komme svett og klam på jobb, det funker bare ikke. På matfronten er du lei av smoothien og laksen. Søtpotet, byggris og speltlompe, du brekker deg bare av tanken. Nei, takke seg til de gode gamle matrettene du spiste før.
Veien fra tørka frukt til ei plate melkesjokolade
Du er så utsulta på godteri, at tanken om tørka frukt hver lørdag, har blitt til litt godteri på fredag, mye på lørdag, litt på søndag, og mandag, da er det så stress med ei ny uke, at en Japp på kvelden passer deg utmerket. Og onsdag er jo lillelørdag. Så du kjøper inn litt snop på tirsdag, bare så du har til onsdag. Smaker litt på tirsdagen også. Er det ikke typisk? Hvorfor får ikke jeg det til? Alle inspirasjonsbildene på instagram, ned 30 kilo på seks måneder, gått fra å ikke kunne jogge til å løpe maraton, hvorfor får ikke jeg det til? Høres det kjent ut?
Vi er utrolig flinke til å overdrive. Når vi først gjør noe, så gjør vi det så veldig. Kanskje fordi vi har dårlig tid. Vi lever i en tid hvor alt skal gå fort. Lurer vi på noe, så googler vi det. Skal vi ha kontakt med noen, sender vi en melding, og får vi ikke svar innen en time, så er vi sikker på at det skjedd noe alvorlig. Hvis vi har et problem, er vi vant til å fikse det med en gang. Vi har verken tid eller tålmodighet til annet. Skal vi inn i 501-buksa, så skal vi helst gjøre det innen en uke. Hvis ikke er det ikke noe vits. Da finner vi på noe annet.
Ofte vil vi det ikke nok. Er ikke det irriterende og frustrerende å høre? Jeg blir sur av å høre det argumentet. Mye fordi det ofte treffer spikeren på hodet. Jeg har om igjen og om igjen satt mål om å få full kontroll i alt tøyet vi har hjemme. Barnas tøy skal sorteres i skuffer og tøykurver og søte små IKEA-systemer til sokker og undertøy. Alt yttertøyet skal ha sin egen plass, og skittentøyskurven skal aldri bli full. Det er lite som slår et ryddig hus, hvor alt har den plassen jeg har tenkt det skal ha. Jeg kjenner selv at jeg blir ekstra glad når det er ryddig rundt meg. Så jeg setter av ei helg hvor jeg sprengrydder alt, men ei uke etterpå ser det ut som om noen hadde løpt rundt og med vilje åpna alle skuffer og kasta alt febrilsk rundt seg.
Prioritering
Men hva gjør jeg om kvelden? Sorterer jeg tøy og setter på en vask eller to? Nei, langt ifra. Jeg tar meg en kveldstur med hunden, ser på tv, eller legger planer om å bygge ferdig vaskerommet med mannen min. Er det rart det blir rotete da? Jeg prioriterer. -Hvor mye vil du at det skal være ryddig rundt deg, Anna? Hvis svaret er mye, så kan du ikke ta deg en lang kveldstur. Eller se på tv hele kvelden. Da må du sortere tøy. Vaske tøy. Sette inn i oppvaskmaskinen. Rydde tøy ut av bilen. Og ikke bare et krafttak innimellom. Men legge det inn i den daglige rutinen din. Hjelp, så irritert jeg blir av sånne utsagn. Skikkelig. Fordi jeg vet at det stemmer.
Så om jeg ikke klarer det jeg har tenkt, så må jeg kanskje senke kravene mine. Ei klok dame jeg kjenner sa til meg at jeg ikke kan forvente å få 100 prosent uttelling når jeg bare investerer 70 prosent i det selv. Hva er jeg villig til å ofre for å få til deg jeg vil?
Ikke vær så hard mot deg selv
Så hvor vil jeg med dette? Jeg vil i grunnen bare at du ikke er for hard mot deg selv. Ikke sett lista høyere enn du klarer å gjennomføre. Da blir du bare skuffa i lengden. Skynd deg langsomt. Skal du begynne å jogge? Klarer du en joggetur i uka? Wow, så bra, det er 100 prosent mer enn null! Kanskje du syns det er gøy etter hvert, og vil prøve en joggetur til i uka? Ikke blir skuffa om du ikke klarer å følge løpeprogrammet i den siste utgaven av treningsbladet du abonnerer på. Sakte men sikkert skjer det en endring. Ha gjerne noe å strekke deg etter, men ikke la det være så uoppnåelig at du gir opp, og blir utbrent av helomvendigen din.
Som den idiotiske Levisbuksa. Husk at du var 15 år og ikke hadde en halv hofte engang. OG du spilte fotball to ganger i uka, gikk i speideren og sykla rundt over alt, siden du ikke hadde verken billappen eller mopedlappen. Nå kjører du bil over alt, har en kontorjobb og tar et par knebøy hver fredag under introen til barne-tv.
Jeg sitter ikke her på min høye hest og klager på deg. Det er du som bestemmer hva du vil og hva du ikke vil. Bare tenk igjennom hva som egentlig er grunnen til at du ikke får til nyttårsforsettet du bestemmer deg for år etter år. Har du for høye krav? Har du tid, og setter du av tid? Hvor mye vil du dette? Gjør du det for deg selv, eller for andre? Det er ikke for sent å legge de enorme kravene du setter for deg selv på hylla, og heller ta deg en tur ut. Gå en tur. Ikke tenk så mye på hvor lenge det er før du er der du ønsker å være. Man kan bli apatisk av mindre. Finn noen øvelser du kan gjøre når du har litt ledig tid. Etter du har lagt barna. Mens du pusser tennene. Mens barna ser på barne-tv, eller før du går på jobb. Og vær stolt over at du faktisk gjør noe!
Les også:
Anna Aase Ugland (33) jobber som personlig trener på Solsiden PT-senter i Kristiansand og driver sitt eget treningskonsept, Trim på heia. Hun har de ti siste årene jobbet med instruksjon og undervisning i grunnskole og kulturskole.