UTØVERBLOGG: Etter en noe utradisjonell vei til min første proffkontrakt fortalte jeg i mitt siste innlegg her i Lokalsporten om en karriere som hadde begynt å få litt flyt. Vi rykket opp, og jeg hadde spilt en viktig rolle. I påfølgende pre-season fortsatte jeg der jeg slapp med scoringer mot klubber på nivå 1 og nivå 2.
Jeg hadde akkurat fylt 21 år og havnet på toppliste over spillere å se opp foran sesongen 19/20 i Skotsk League One. Rett før ligastart skjedde likevel det som ikke skulle skje. Dette reisebrevet handler om et skademareritt jeg etter hvert ikke visste om jeg skulle komme tilbake fra.
Skademareritt
Først må noe forklares. Skottland er ikke som Norge, spesielt hva gjelder medisinsk tankegang. Det er stort sett kun skotske Premier League-lag som forsikrer spillerne sine, selv om majoriteten av spillere ned til Championship og League 1 er heltidsansatte. Det finnes ingen NAV som bidrar til å betale deler av spillerlønninger til skadede spillere. Ingen egen fotballforsikring som dekker operasjons-og rehabiliteringsutgifter. Konsekvensene er en ekstremt kynisk bransje ovenfor skadede spillere.
«Du mangler mental styrke» var stort sett det fysioterapeuten sa til meg de første tre månedene. Da kneet han diagnostiserte til å bli bra igjen etter to uker trengte mer tid på seg, var det meg det var noe galt med og ikke mitt hovne kne. En bred rift i min laterale menisk ble konstatert etter tre måneders MR-ventetid. Grunnet fraværet av forsikringsordninger ble organisering og finansering av operasjon en kamp jeg måtte ta alene. Selv om den norske kirurgen kunne bekrefte at riften hadde blitt større som en konsekvens av venting og aktivitet, måtte jeg se langt etter pengene klubben hadde lovet. To operasjoner måtte til.
Etter en koronapause hadde jeg igjen rukket å komme i toppslag. Tidligere Premier League-spiller og daværende Clyde-kaptein David Goodwillie sa: «Bare ikke bli skadet nå, Kristoffer». Jeg må ha glemt å banke i bordet, for rett før ligastart slo jeg opp noe arrvev fra tidligere operasjon. Å spille fotball gikk, men ikke å skyte. I de ti kampene jeg var involvert i på høsten, byttet jeg bein som en beskyttelsesmekanisme. Dum idé.
Spilte «uten» knær
Idet man hadde planlagt å sette en kortison-injeksjon mot smertene i mitt dårlige kne, røyk selvfølgelig mitt gode kne. I to kamper fortsatte jeg uten knær. Da jeg til slutt nektet, ble jeg på bakrommet kalt skotske gloser du i Norge blir utestengt for. Sjeldent har navnet på Fleksnes-episoden «hjem, kjære hjem» vært mer passende for min situasjon.
«Da tar vi ett kne av gangen», sa fysioterapeut, fysisk trener og etter hvert psykolog Jørgen Rostrup hjemme i Norge. Jeg vet ikke om jeg hadde spilt fotball ennå uten hans hjelp. Et halvt år senere fungerte begge knær og jeg måtte ta et valg. Mot min mors råd dro jeg tilbake til Skottland for å signere for Dumbarton FC, på samme nivå som eks-klubben Clyde. Med nye visjonære og norske (!) eiere, nytt trenerteam og ny spillerstall representerte det tross alt den beste sportslige muligheten jeg hadde. Å døpe prosjektet #StartEnDumbartDrøm skulle likevel ikke vise seg å være noe sjakktrekk.
Nå skulle det vel være nok? Nope. I overgangen mellom opptrening og skotsk pre-season ble jeg for ivrig og pådro meg beinhinnebetennelse. «Ingenting farlig feiler deg», ble jeg fortalt haltende rundt i Skottland mens jeg på toppen av det hele fikk trøbbel med et leddbånd i kneet. Med min skadehistorikk var det for klubben ikke snakk om å bruke penger på MR får å sjekke skadeomfang.
Galgenhumor
Da jeg oppdaget en klausul i kontrakten som ga klubben rett til å ta bort lønn hvis jeg ikke var tilgjengelig for kamp, ble situasjonen enda mer komplisert. Til slutt reiste jeg på Rostrups råd til Norge for å få konstatert at «jo, noe feiler meg». Det ble påvist at jeg hadde et tretthetsbrudd i leggen. Min søster har etter hvert begynt å kalle meg en «hypokonder» på vegne av egen helse. Rekk opp hånda den som ikke forstår hvorfor.
Sakte, men sikkert aksepterer man situasjonens realitet. På den ene siden har jeg mistet det meste av tre karrieremessig veldig dyrebare år. På den andre siden har den kroppslige rovdriften satt spor. Da Rostrup før tilbakereise til Skottland i april døpte de gjenværende ukene av sesongen til «prosjekt berge karrieren», sto to ting sentralt.
For det første var jeg for videre muligheter fullstendig avhengig av å vise at jeg fortsatt kunne spille fotball. For det andre måtte jeg kjenne på om det for meg var verdt å fortsette med de hensyn jeg etter hvert er blitt nødt til å ta.
#StartEnDumbartDrøm hadde gått som det måtte gå. Laget hadde tapt de siste fem kampene og lå på nest siste plass ved min tilbakekomst seks uker for sesongslutt. Jeg «re-debuterte» i et uavgjort-resultat, før jeg uken etter ble byttet inn borte mot Alloa Athletic foran kompisene mine som hadde tatt turen fra Norge.
Magisk øyeblikk
Etter å ha sendt et par lettlurte skotter til Loch Ness. skaffet jeg straffen som førte til utligning. På overtid dukket jeg opp og pirket inn matchvinner-scoringen. Lokalavisen omtalte det som et magisk øyeblikk der jeg løp mot mine kompiser på tribunen i et adrenalinrush du ikke får av annet enn fotball. Min første offisielle scoring på 986 dager. «Han er oppstanden», sang de i kirka påfølgende søndag. For øvrig ikke om meg, men påskens comeback-historie ga meg en overskrift med dobbel betydning, slik min gamle norsklærer ville likt. Jeg var tilbake.
Et par uker senere møtte vi gamleklubben Clyde. Kroppen hadde kjent påkjenningen av å være tilbake og klok av skade var jeg tydelig på at «vi sees til kamp», der jeg stort sett alle treningsdager ble værende i gymmen. I det som skulle bli min første og eneste 90 minutter senket jeg gamleklubben i en 2-1-seier. Mål og assist ga meg en plass på ukas «SPFL-lag», som kåres ut fra de 42 lagene fordelt på de fire øverste nivåene i hele Skottland.
Selv om jeg i påfølgende nedrykkskvalik med scoring også tente et lite håp, endte dessverre #StartEnDumbartDrøm som det måtte. Vi rykket ned, men jeg hadde likevel fått bekreftelsen jeg trengte. Enda helsa skal komme først ved neste veivalg, kan jeg slå fast at jeg ikke er ferdig.
Ikke ennå.
Video: Målpoengene i løpet av mine uker i Skottland kan du se her:
Livet blir ikke alltid som en hadde tenkt. Forrest Gump har fått æren av å navngi min sparekonto: «Shit happens». Noen ganger handler det tross alt ikke om hva man oppnår, men hva man kommer gjennom. Ikke om de store prestasjonene alle legger merke til, men de små valgene ingen andre ser. Valget om å reise seg opp, starte på nytt eller ikke gi opp mens det enda er håp.
«Det som står i veien, blir til veien», sa romeren Marcus Aurelius. Det er en sannhet å ta med seg i motgang. Jo vanskeligere vei, jo større styrke. Jo tyngre setback, jo fetere comeback.
Mitt strev er min styrke.
– Livet er mer enn fotball, Kristoffer