BLOGG: Jeg husker begge disse hendelsene godt, selv om det er lenge siden de skjedde. Den første inntraff sommeren for snart 18 år siden, på gården til min bestefar i Tveit. Jeg ville leie hesten Odde Best inn fra luftegården, men så fikk han ferten av ei brunstig hoppe. Det var som om det klikket for ham, og han beit meg i skulderen og holdt meg fast mens han slengte meg rundt som ei filledokke.
Kunne ha dødd
Jeg ble faktisk ikke redd, men det må ha sett veldig dramatisk ut. Det var så vondt at det ikke var vondt, er den beste måten å beskrive smerten på. Heldigvis kom pappa løpende etter hvert, og kastet en fotball i hodet på hesten.
Dermed slapp han meg, og jeg ble kjørt til sykehuset. Det viste seg at jeg hadde hatt flaks. Om hesten hadde bitt meg høyere opp enn skulderen, kunne jeg ha dødd. Og hadde han bitt meg lenger ned, kunne jeg ha mistet armen.
Jeg bar aldri noe nag til Odde Best, og bare dagen etter jeg kom ut fra sykehuset, ville jeg være sammen med ham igjen. Han var liksom «min hest» på gården. Dessverre var han litt for aggressiv også seinere, og etter at han gikk til angrep på noen fugler, måtte han gjøres ende på. Men jeg har mange gode minner om ham.
Nær drukning
Noen år etter dette var jeg på treningstur med hesten Miogutt, ikke så langt unna Sørlandets Travpark. Det var om vinteren, og jeg styrte ham mot isen, fordi jeg ville få ham til å drikke. Jeg presset ham nok litt for hardt, og brått satte han fart ut i det kalde vannet. I motsetning til med Odde Best, ble jeg skikkelig redd denne gangen. Vi hadde ingen sjanse til å stå i det kalde vannet, som også var farlig på grunn av at vi kunne vikle oss fast i alle plantene.
Jeg holdt meg fast i Miogutt og klarte å navigere ham opp på land. Men kort etter hoppet han ut igjen. Da ble jeg enda reddere, og tenkte at jeg kunne dø. Klærne var blytunge, og vi var begge i ferd med å gå tom for krefter. Jeg ville neppe klart å svømme inn alene, og følte også et ansvar for å få Miogutt inn på land igjen. Jeg tipper vi var i vannet til sammen ti minutter før jeg endelig fikk styrt ham inn på land for andre gang.
Verdifull erfaring
Iskalde og utmattet klarte vi å komme oss hjem. Allerede dagen etter var jeg tilbake på hesteryggen. Det er det lureste man kan gjøre etter en slik hendelse. Heller ikke til Miogutt har jeg følt på noe nag. Med årene er jeg blitt flinkere til å «lese» hestene og jeg skjønner når det er lurt å være forsiktig.
Når man lever så tett på hest gjennom et helt liv, må man regne med tøffe tak i ny og ne. Min storesøster Malin (30) ble sparket i øyet av en hest som fireåring og var millimeter fra at det kunne gått helt galt. Pappa har blitt bitt i magen av en hest og også bestefar opplevde litt av hvert på gården med sine hester. Men vi har alltid kommet styrket ut av hendelsene.