Som fersk triatlet satt jeg og leste rapportene som ble postet av gjengen som reiste til Axtri i fjor. Det så fantastisk flott ut og jeg merket fort at dette var noe jeg hadde lyst til å være med på. Jeg var usikker på hvor mye som kreves for å gjennomføre, men etter litt oppmuntring var jeg plutselig påmeldt.
Helt siden jeg meldte meg på har jeg sagt at det var vanntemperaturen jeg fryktet mest, men etter hvert som løpet nærmet seg dukket det opp veldig mange andre spørsmål også. Etter en åtte timers biltur med Christian Andreas Wulff hadde jeg fått svar på alle. Det som gikk igjen var at det ikke var noe som var noe problem. 11 grader i vannet, 5 grader og regn på sykkelen eller kramper på løpinga? Svaret var hele veien det samme: Det er ikke farlig, bare litt ubehagelig. Tror nesten jeg lurte meg selv til å tro på det også. Etter prerace i Aurlandshallen var vi ute å spiste sein middag med Ketil Okkenhaug Jerstad, Tony Teigland og Geir Ellingsen. Når T1 bag, T2 bag og finish bag var ferdig pakket slukket vi lyset på Fretheim Hotell og jeg sov som en stein.
Fikk heldigvis svømmehansker
Lørdag morgen var den litt ubehagelige følelsen tilbake i kroppen. Jeg fokuserte på å la det bli en så vanlig morgen som mulig og tiden gikk veldig fort til vi 08.40 sto i skiftesonen og måtte få på våtdrakten. Grensen for å få lov til å svømme med hansker var 11,5 grader, så jeg var nesten litt glad når jeg hørte at fjorden holdt 11 grader. Ketil hadde lånt meg ei solid hette som dekket hele hode (unntatt ansiktet) og halsen. Takk for lånet! Med våtdrakt, sokker, hansker og solid badehette på kunne jeg pakke ut 1,5 liters Pepsi Max flaska som var fylt opp med godt og varmt vann på hotellet. Jeg fylte først sokkene og helte resten ned i halsen på våtdrakta. Om det hadde stor effekt vet jeg ikke, men jeg ble god og varm der og da og visste at jeg hadde gjort alt jeg kunne for å holde meg varm!
09\.00 løp rundt 200 spente sjeler ut i lagunen i Aurland. Etter en dårlig svømmeopplevelse på Triquart hadde jeg bestemt meg for å holde yttersving og fokusere på å svømme så rolig og bra som mulig. Det varte ikke så lenge før jeg begynte å få problemer med vann i brillene. Jeg stoppet flere ganger og tømte de før jeg etter ca 600 meter skjønte at strikken var for slakk. Etter det gikk svømminga overraskende lett og greit. Jeg må ha vært utrolig spent, fokusert og godt påkledd, for jeg syns aldri i løpet av den 33.30 minutts lange svømmeturen at det var kaldt. Nr 36 opp av vannet.
Godt polstret
Da jeg kom opp i T1 var jeg utrolig lettet over at svømminga hadde gått så bra. Den hadde nemlig plaget meg noen netter den siste uka. Værmeldinga var også noe jeg fulgte nøye den siste uka. Etter hvert som det nærmet seg helg skjønte jeg at her må det handles for å holde varmen på sykkelen. Jeg kledde meg opp med tørr boxer, ullsokker, vinterbukse, swix trøye, fleece genser, regnjakke, lue, hansker, hjelm og skotrekk før syklinga. Ikke rart at jeg bare greide 167. beste tid i T1, men på toppene var jeg veldig glad for alt jeg hadde på meg. Jeg var nummer 68 ut av T1.
På syklinga var jeg bestemt på å finne et rolig tempo og passe på å spise litt hvert 40. minutt og drikke hvert 10. minutt. Mener å huske at det ofte stod 11,2 km/t på speedometeret oppover bakkene. Etter 650 høydemeter passerte vi Stegastein og vi fikk etterhvert litt bedre oversikt over bakken videre. Etter omtrent 1 time og 25 minutter var jeg oppe på platået som Geir, Ketil og Christian hadde presisert at ikke var et flatt platå. Dog var det godt med litt variasjon og det gikk ikke så lang tid før jeg passerte Axtri peak (1320 moh) og det begynte å gå nedover. Det var gøy!
Som fersking med tempobøyler følte jeg at jeg suste nedover. 5 grader, regn, og litt ujevn vind gjorde at man var litt ekstra på vakt. Forbikjøring av syklister og bobiler var av og til litt skummelt på den dårlige asfalten. Da jeg hadde 450 høydemeter igjen ned til Erdal passerte jeg nok ei ferist. Det dunka og slo og vipps pekte hele styret i 30 graders vinkel ned mot framhjulet. Jeg fikk stoppet og rettet opp igjen styret, men kjente jo at det ikke skulle mye til for å justere på det. Det ble litt reservert kjøring det siste stykket ned til Erdal hvor jeg fikk lånt en umbrakonøkkel og strammet styret. Hadde nå trødd meg opp til 40. plass. Å begynne på stigningen igjen var et slit. Jeg kjente fort at dette kom til å bli tungt.
Avanserte i feltet
Jeg satt litt, sto litt, drakk litt og spiste litt og jeg snek meg oppover lia. 100, 200 og 300 moh stod det plutselig på skiltet i veikanten. Det var en fjerdedel av høyda opp til matstasjonen. 100 høydemeter seinere hadde jeg allerede unnagjort en tjedjedel av høyda opp. 200 høydemeter til og jeg var halvveis. Klarte å se de små lyspunktene, men herfra måtte jeg kjempe for hver og en av de siste høydemeterne opp til matstasjonen. Ny flaske og litt sjokolade gav nytt mot. En liten stopp for å helle vann av potetene på Axtri peak gjorde også godt. Nå løsnet det i beinene og jeg følte jeg hadde litt å gi igjen. Det varte helt til jeg var nede i Aurland og begynte på 10 km sletter inn til T2. Nr 49 inn i T2.
I T2 møtte jeg på Ketil igjen. Jeg var ganske sikker på at han lå langt forran meg, så inntil nå hadde jeg konkurert mot meg selv og hatt fokus på å komme meg gjennom. Langt bak i hode hadde jeg et lite håp om å komme meg under 8 timer, men syklinga tok litt lengre tid enn jeg hadde sett for meg. Nå hadde jeg 2 timer og 19 minutter på meg hvis det skulle bli rød t-shirt. På forhånd hadde jeg tenkt at jeg måtte ha 2 timer og 30 minutter på løpinga (uten å ha noen som helst erfaring på å løpe etter å ha syklet så mange bakker). Ketil forsvant ut av T2 et par minutter før meg. Jeg var nr 48 ut av T2.
Det føltes godt å komme i gang med løpinga og nå begynte jeg å tenke resultat med ei gang. De første tankene mine var at hvis jeg nå løper 20 km på to timer har jeg 19 minutter tigjengelig til å gå opp bakker. Første kilometer gikk på 5:45, andre på 5:30, så begynte terrenget og motbakkene. Det var helt forferdelig å begynne å gå opp bakkene. Hvert skritt føltes som en knebøy etter en nesten 5 timer lang sykkeltur. Det gikk mye lettere når man kunne løpe på slettene og i utforbakkene. Jeg følte det gikk greit å flytte beinene tålig fort på slettene, men jeg gikk med hendene på knærne og hjalp til i alle bakkene. Etter noen kilometer passerte jeg Ketil og vi prøvde å oppmuntre hverandre litt. Kilomererne gikk og jeg knep noen plasser med ujevne mellomrom. Jeg passerte Sinjarheim og forsynte meg med to glass vann.
Blytungt
Jeg begynte å bli uvel i magen, så sportsdrikken i sekken fristet ikke mye lengre. Når det sto på skiltet at det var 8 km igjen til mål, hadde jeg 56 minutter på meg på å klare 8 timer. Da hadde jeg 7 minutter til hver kilometer, og det gikk akkurat de 4 neste kilometerne. 4 km og 28 minutter igjen. Dette kan gå! Men det varte og rakk før 3 km skiltet kom. Da viste klokka at jeg hadde 19 minutter og 30 sekunder på meg. Her skulle jeg jo ha 21 minutter igjen og jeg merket at fighterviljen tok helt slutt. Jeg innså at det ikke var mulig. Det fortsatte med stigning fra 3 km til 2 km og jeg ble passert av flere. De to siste kilometerne er relativt flate, men nå hadde jeg problemer med å løpe på flatene også.
ALDRI MER, sa jeg til meg selv. Jeg hadde vondt i hele kroppen og var kvalm og tørst. Hva gjør man da når man bare har sportsdrikke i sekken? Jeg tok et par gode slurker til mens jeg fortsatte mot mål. Med omtrent 0,5 km igjen og mål i sikte registrerte jeg at det kom en mann og ei dame løpende bak meg. Da greide jeg å si til meg selv: «Nå løper du til du har passert målstreken og du slipper ikke ei dame forbi deg på de siste meterne». Vel vitende om at det var fotograf i målområde, beit jeg tennene sammen og løp i mål som om jeg hadde masse krefter igjen. Cola og salt chips har aldri smakt bedre. 20 sekunder bak meg kom nr 2 i dameklassen i mål. Med all respekt, var jeg veldig glad for at hun ikke tok meg på slutten! Sluttiden ble 8 timer, 3 minutter og 29 sekunder. Det holdt til 42. plass og jeg tok med meg en 15. plass på løpedelen på 2 timer, 22 minutter og 29 sekunder. Kjempegodt fornøyd og glad for å ha gjennomført.
Tradisjonen tro ble lørdagen avsluttet med god mat og drikke på Ægir. Var på forhånd litt spent på hvordan formen ville være, men det var ikke noe problem.
Fikk mersmak
Som debutant på halvdistanse (har vært med på tre olympiske) og Axtri, var det fantastisk å reise på tur med noen som hadde vært med før. Takk for svar på alle spørsmål, all beroliging i forkant og en fantastisk gøy og opplevelsesrik tur Christian, Tony, Geir, og Ketil.
På hjemveien ble det litt snakk om treningsprogram, periodisering av treningen og 12 og 15 timer trening i uka. All ære til de som har tid og mot til dette. Jeg måtte hjem og oppsummere Garminkontoen min. De harde fakta er at jeg i år har trent 2 timer og 48 minutter i gjennomsnitt pr uke. Hvis jeg ser på bare juni og juli er jeg oppe i 3 timer og 36 minutter i uka. 10 av årets økter har vært over to timer og ei økt har vært over tre timer. Har nok glemt klokka på to eller tre treninger i år, men det utgjør ikke den store forskjellen.
På den andre siden skal de sies at jeg beveger meg litt hver dag på jobb (rørlegger), har mine skiturer med barn i pulk eller hengende i en skistav og en del fjellturer og jaktturer med ryggsekk eller bæremeis. Det logger jeg ikke som trening. Syns det er gøy å se at man kan oppnå såpass gode resultater med å være generelt aktiv og trene når man har tid og lyst!
Axtri er en stor opplevelse og allerede nå kjenner jeg på at det hadde vært gøy å få være med igjen i fint vær.
Les også: