UTØVERBLOGG: Jeg har i mange år vært aktiv strongwoman-utøver nasjonalt og internasjonalt, og jeg har vært verdens sterkeste kvinne i klassen -70 kg. Jeg har vunnet VM i grep master, jeg er seks ganger Norges sterkeste kvinne, og er flere ganger norgesmester i grep m.m.
Jeg trente så tungt som kroppen tålte, og i retrospekt kanskje litt for hardt, men jeg elsket å presse kroppen og kjenne på følelsen av hvor mye den faktisk tålte og at jeg ble sterkere.
Favoritten var 5 sett x 5 repetisjoner på baseøvelser. Jeg hadde alltid en konkurranse å trene mot og det holdt motivasjonen sånn noenlunde på plass gjennom nesten et helt tiår.
Motivasjonen forsvant
Da det ble nedstenging på grunn av korona, forsvant denne motivasjonen fullstendig, og jeg følte at jeg trengte en annen type trening i livet mitt. Jeg begynte så smått å løpe for tre år siden, og jeg opplevde at det å løpe var en veldig enkel måte å trene på. På med skoene og i gang.
Etter mange år med tung trening, merket jeg meg at oppvarmingen tok lengre og lengre tid, samtidig som den tok bort noe av motivasjonen for å trene. Jeg brukte nesten like lang tid på å bli skikkelig varm og komme i gang med styrkeøkten som jeg brukte på en løpetur. Det går ikke fort med beina mine, men følelsen av å være sliten i kroppen er skikkelig deilig. I tillegg får jeg se litt av verden når jeg er ute på tur kontra det å stå inne på et gym.
Fra joggetur til halvmaraton
Jeg har ikke hatt noe konkret opplegg for hvordan jeg løper eller en plan for framgang. Jeg har prøvd å følge det kroppen sier at den har lyst til. I perioder har jeg løpt mest i terreng, og i andre perioder mest på asfalt.
Jeg har økt lengde og tempo litt etter litt. I motsetning til tidligere trening har jeg prøvd ikke å presse kroppen for hardt, og prøvd å lytte til hva den forteller.
Det er ikke alltid så lett. Noen ganger er hodet lat og gidder ikke å motivere kroppen, mens andre ganger vil hodet mens kroppen er sliten. De dagene både og hodet og kroppen er på lag, pleier løpeturen å bli til en god opplevelse. Noe som nylig skjedde.
Jeg hadde tenkt å ta meg en liten joggetur før frokost, og bestemte meg for å løpe på puls. Det vil si at jeg ikke lot pulsen bli så høy. Jeg har en tendens til å løpe på for høy puls – en «yrkesskade» fra tidligere, der målet som nevnt var å presse kroppen til å bli bedre enn man hadde forestilt seg.
Men denne dagen brukte jeg pulsmåleren bevisst og aktivt, og prøvde å holde meg under 160 slag i minuttet. Og etter hvert merket jeg at det funket veldig bra. For hver kilometer jeg løp, ble jeg motivert til å løpe mer. 5 km ble til 7 km, så til 9 km, så til 11 km, og til slutt bestemte jeg meg for å prøve meg på 21 km, som tilsvarer en halvmaraton.
«Runner’s high»
Jo nærmere målet jeg kom, jo mer gira ble jeg. Jeg tror til og med at jeg hadde en liten spurt. Da jeg landet på plenen, hadde jeg litt vondt i knærne og hamstringen, men den følelsen jeg fikk ellers i kroppen! Den var helt ellevill!
Jeg følte meg helt rusa og full av energi. Jeg bare lo og lo og lo. Skjønte ingenting av hva som skjedde – hadde forventet at kroppen skulle være helt ødelagt, men det var den altså ikke. Jeg fikk senere vite at dette var noe som het «runner’s high». Et helt nytt fenomen for meg. Men veldig motiverende for å fortsette med denne type løping.
Jeg har også fått spørsmål om jeg har tenkt å delta i Oslo maraton i september, og det er et mål jeg legger inn i planen min. Frem til juni blir det variert trening av annen type enn jeg har drevet med; jeg har meldt meg på Hove Tri. Jeg har aldri svømt distanse i mitt liv, og jeg har aldri sittet på en racersykkel, så dette kan jo bare gå godt!