Jeg fikk paragliderkurs i konfirmasjonsgave, og tok kurs i juli 2017. Paragliding har blitt min store lidenskap og er noe jeg bare brenner mer og mer for. Siden kurset har jeg flydd jevnlig både om sommer og vinter, overalt i Norge og i utlandet, og har aldri hatt pause fra luftsporten. Etter endt videregående skole sist høst var det et enkelt valg å begynne på Ekstremsport luftlinja på Voss Folkehøgskule.
I desember var jeg uheldig og falt på ski, da jeg var på topptur med medelever fra folkehøyskolen. Jeg røk leddbåndet i kneet, og revnet en muskel. Jeg skjønte fort at det ville bli lite paragliding framover, og at skisesongen hang i en tynn tråd. Tiden før jul ble ganske kjedelig. Jeg fikk ikke delta på noe som helst, og ble sittende mye i ro, da jeg måtte hvile kneet. Heldigvis hadde jeg en lang juleferie foran meg, og bestemte meg for at jeg vil bruke det på å bli fort frisk igjen for alt det er verdt.
Jeg hadde virkelig et håp om at da jeg kom tilbake til skolen skulle jeg være frisk igjen i kneet, men måtte innse at jeg fortsatt er skadet. Frykten for å måtte stå på sidelinjen mens medelevene mine skulle fly paraglider og kose seg på ski, ble stor. Heldigvis er læreren på linja vår instruktør i sitski, så jeg fikk muligheten til å lære dette slik at jeg kunne bli med resten av klassen i skibakken. Sitski er en anretning som gjør at man kan komme seg fram på ski uten å bruke beina.
Bare fire dager etter kom muligheten for å fly igjen, bare denne gang med sitski, noe som aldri hadde blitt gjort før i Norge. Jeg tenkte først at det ville bli ekstremt vanskelig, men med veldig god hjelp fra lærerne, var dette null problem. Følelsen av å endelig være tilbake i lufta, var helt fantastisk, og er den beste følelsen jeg har hatt på lenge.
At jeg fikk denne muligheten til å fly mens jeg er skadet, betydde veldig mye for meg. Jeg hadde ikke fått dette til noe annet sted, og det aller kuleste med dette er all responsen jeg har fått. Jeg blir jo frisk igjen om ikke så lenge, men slik er ikke situasjonen for alle. Da er det spesielt å se hvor mye det betyr for dem som har varige skader og som ikke trodde at dette var mulig. Jeg håper virkelig at dette kan hjelpe til å inspirere andre, og at folk ser at det ikke finnes grenser for hva man kan gjøre.