UTØVERBLOGG: Det er ikke første eller siste gang jeg gjennomfører en slik styrkeprøve, men akkurat denne halve Ironman-konkurransen i Sandnes 3. juli er jeg spesielt stolt av å ha fullført. De siste ti månedene har nemlig vært rimelig krevende.
11. september i fjor var jeg ute på sykkeltur. Dette var en av de siste langturene i et treningsprogram opp mot en hel Ironman (3,8 km svømming, 180 km sykling og 42,2 km løping) i Barcelona i oktober 2021. Treningen gikk bra og jeg hadde fullført distansen i København 2018, så jeg visste hva jeg hadde i vente. De siste 12 ukene begynte jeg å trene konkurransespesifikt med gjennomsnittlig 10-15 timer i uka. Månedene før det hadde jeg fokusert på mengdetrening med cirka 7-10 timers treningsuke. For en amatør som meg er dette ganske heftig å gjennomføre ved siden av full jobb og familieliv. Men det er lystbetont og utfordrende, og mulig å få til med god planlegging.
Mistet bevisstheten
På sykkelturen 11. september var jeg på vei fra Kristiansand mot Brennåsen. Det var regntungt og glatt og ved bommen i bunnen av Farvannsbakken veltet jeg på sykkelen. Jeg husker ikke så mye av det som skjedde før jeg var inne i ambulansen cirka 20 minutter senere. Mest sannsynlig har jeg stupt fram og over bommen og landet med ansiktet rett ned i asfalten.
Jeg ble godt ivaretatt av to bilister inntil ambulansen kom, og er veldig takknemlig for all hjelp jeg fikk på stedet. Det første jeg husker er at det føltes som alle tennene mine var knust, og at jeg var veldig glad for å kunne bevege beina. Da jeg ble båret inn i ambulansen, sa jeg: «Det går helt fint å være litt stygg, så lenge jeg kan gå».
Jeg er svært glad for at det ikke gikk verre. Det var ingen brudd utover noen knekte og løse tenner, kutt i øyebryn som måtte ha seks sting, hevelser og skrubbsår i ansikt og forstuet tommelfinger og mest sannsynlig en hjernerystelse. Ironman-konkurransen i Barcelona tre uker senere ble forståelig ikke noe av og det tok åtte-ni måneder, med gradvis opptrening, å bli helt bra igjen.
Startvansker
Treningsmessig måtte jeg begynne helt fra start etter ulykka og det ble mest gåturer, lette styrkeøvelser og etter hvert rolig sykling innendørs. Jeg var litt usikker på om jeg noensinne ville tørre å sykle ute igjen, men ble klar igjen for utesykling i februar og etter det gikk det bra. Løping og svømming slet jeg lenge med ettersom pulsen gikk veldig fort opp, og jeg merket svimmelhet og hodepine ved den minste belastning. Fra nyttår ble gåturene gradvis byttet ut med veldig rolig løping.
Etter det har treningen opp mot Ironman 70.3 Sandnes gått over all forventning. Jeg har trent rundt 10 timer i uka, og mest rolig trening. Jeg valgte å skaffe meg en personlig trener, som har vært til stor nytte. Tre uker før konkurransen fikk jeg en heftig forkjølelse og ble veldig dårlig. Da jeg omsider var blitt bra av forkjølelsen ei uke før konkurransen, fikk jeg ryggproblemer. Etter en utredning og behandling hos en kiropraktor, med påfølgende øvelser i 30–60 minutter hver dag, ble det bedre og jeg tenkte at hvis jeg ikke kan løpe, da må jeg bare gå halvmaraton i Sandnes.
Så kom konkurransehelga og vi var i alt 18 stykker fra Kristiansand Triathlon som deltok.
Jeg hadde som mål å fullføre. Å klare det på under sju timer ville være en bonus.
Lykkefølelse til sist
Det startet med svømming i overraskende kaldt vann. Jeg ble fort svimmel og kvalm og slet med å navigere til de hvite bøyene som viste hvor vi skulle svømme. Jeg hadde også problemer med linsen i venstre øye og følte meg halvt blind. I tillegg var det veldig mange brennmaneter høyt oppe i vannet, og jeg måtte virkelig konsentrere meg for ikke å få dem rett i ansiktet.
Under syklingen blåste det intenst, og i tillegg presterte jeg å sykle i feil retning et stykke, noe som medførte cirka en time ekstra på sykkelen. Da ble jeg skikkelig oppgitt og vurderte å bryte. Men jeg bet tennene sammen og kom i mål fem minutter før cut off. Fordi jeg var sist i løypa, fikk jeg en følge av både en beredskapsbil og en følgebil med et stort skilt hvor det sto «Sykkelritt slutt». Selv om jeg hater å være sist, uansett hva det gjelder, kunne jeg ikke annet enn å le litt inne i meg.
Så var det duket for den avsluttende halvmaratonen. Jeg brukte 1.54.45, inkludert en toalettpause. Det er lenge siden jeg har løpt så bra. Selv om totaltida 7 timer og 7 minutter er dårligere enn Kristian Blummenfelts bestetid på en hel Ironman, lever jeg fint med det. Jeg tror alle er enig om at han både er sprekere og bedre til å finne veien enn meg.