Det første stedet jeg besøkte var Gleason’s Gym, som ligger i Brooklyn i New York. Gymmet ble åpnet i 1937, og har vært hjemmet til mange verdensmestere opp gjennom årene. Det er også det eldste boksegymmet i USA som fremdeles er åpent. Gleason’s Gym ser akkurat ut som et boksegym på gamle filmer: Et slitt, gammelt gym med masse stevneplakater på veggene. Man følte seg umiddelbart veldig hjemme som bokser. Som oppvarming gikk jeg rett opp i den største ringen og skyggebokset. Det var en del folk i lokalet, men det er jo bare artig å kunne vise seg frem litt. Det er vel ikke noe i veien med det?
Etter skyggeboksingen gikk jeg rett over på sekk. Ganske snart kom en trener som heter Hector Roca bort til meg. Han har skapt mange verdensmestere. Han ga meg flere positive tilbakemeldinger på boksingen min, kom med tips, introduserte meg for eierne av gymmet og flere gode boksere. «They don’t move like that in Norway!» Så hyggelig! Senere i treningen hjalp han meg litt med noen detaljer i boksingen min. Han roste meg veldig for det jeg gjorde bra, og det motiverte meg til å prøve å gjøre det mer og enda bedre.
Senere var jeg innom Joe Hand Boxing Gym i Philadelphia. Philadelphia har lange tradisjoner innenfor boksing, med kjente boksere som Joe Frazier, Sonny Liston og Matthew Saad Muhammad. Jeg trente med Danny Davis. Han er en verdenskjent trener, og er blant annet den ene treneren til Bernard Hopkins, favorittbokseren min. Hopkins regnes som en av de beste bokserne noensinne, så det var en stor ære for meg å trene med Davis. Davis viste seg å være en utrolig snill og hjelpsom fyr.
Det kan ofte være litt vanskelig å gå på puter med noen for første gang. Folk har forskjellig rytme og forskjellige måter å gjøre ting på. Her gikk det ganske fort i svingene. Han ville ha meg til å gjøre ganske mye helt fra første sekund. For meg var det bare å skjerpe seg mentalt, være helt tilstede, og så gikk det fint. Davis ville hele tiden ha stor variasjon av meg. Ingenting skulle være likt. Da blir man fort forutsigbar. Takt, slagstyrke, tempo og vekslinger mellom kropp og hode var noe av det som skapte variasjon. Plutselig skulle jeg bevege meg lett på bena, finte mye, for deretter å plante bena i bakken og slå harde slag. Pivoteringer hvor man skaper vinkler og kommer seg ut på sidene var en gjenganger.
Det har jeg alltid likt veldig godt, så det falt i god smak hos meg. Det jeg kanskje likte aller best var når han slo sin høyre mot meg. Da skulle jeg parere slaget med venstrearmen min, mens jeg bøyer meg litt ned, for så å komme tilbake med en høyre hook. «You gotta use your shield.» Det er en kjent frase han og Hopkins bruker. Det var utrolig gøy å høre det fra Davis. Man legger seg under høyra hans mens man bruker «skjoldet» sitt til å holde ham unna. Da blir motstanderen helt åpen for en høyre sving som kommer ovenfra og ned. Herlig! Treningen ble avsluttet med gulv-/takball og speedball.
Han likte veldig godt måten jeg slo på. Det var artig å høre det fra en slik trener. Han ville gjerne ha meg tilbake for å trene med han ene bokseren hans, Jesse Hart. Han har en 16-0-record som profesjonell, og er veldig god og lovende. Det passet ikke tidsmessig denne gangen, men vi holder kontakten, så jeg kommer definitivt tilbake igjen. Alltid greit å stifte slike bekjentskap.
Besøkene og treningene ga absolutt mersmak. Det er godt å få litt ny inspirasjon fra andre steder, og nå har jeg dessuten flere ting jeg kan jobbe med hjemme i Oslo.
Jeg håper å kunne gå min åttende proffkamp om ikke så mange ukene. Foreløpig står jeg med seks seirer på mine sju kamper.
Følg meg også på: