Klokka var 21.30, og jeg var hjemme sammen med mamma, min lillebror og min søster i Blåbærsvingen i Vågsbygd. Min far og tre eldre brødre var ikke hjemme ennå. Fristelsen ble for stor, jeg snek meg ut av huset og tente på en Thunder King-rakett. Ingenting skjedde. Jeg gikk tilbake til raketten, og kikket nærmere på den. Først da skjøt den fart, og traff meg i venstre øyet fra en avstand på mindre enn 30 centimeter.
Reddet fra glassøye
Jeg husker hvordan det peip i hodet mitt. Smertene kom først senere. Mamma skrek, min søster ringte gråtende etter ambulanse. Min lillebror kjølte ned øyet mitt med vann. Hadde han ikke gjort det, hadde jeg måttet bruke glassøye i dag.
Etter en uke på sykehus i Arendal og Oslo fikk jeg beskjeden fra en gresk spesialist som hadde operert meg: Jeg hadde mistet synet fullstendig på venstre øyet. For resten av livet. For en aktiv gutt som jeg, 14 år gammel og med en drøm om å bli proff fotballspiller, var det en fryktelig beskjed å få. Jeg tenkte at livet langt på vei var ødelagt.
Heldigvis fikk jeg mye støtte både hjemme og på skolen. Det er mange jeg har lyst til å takke i dette innlegget, og jeg begynner med noen helt supre lærere på Karuss skole. Min kontaktlærer Stein Furuseth stilte opp hele veien og lærerne Stina Dale Grimsmo, Solfrid Rasmussen og Aziz Banouni snekret sammen et eget opplegg for meg på skolen i en periode der jeg var mye sur og frustrert. Miljøarbeideren Oddvar Vigebo var også veldig god å ha, og kom alltid med en oppmuntrende kommentar.
Ett år uten idrett
Jeg gikk sju måneder med lapp for øyet, og kom ikke i gang med idrett igjen før ett år etter ulykka. Den første tida tok min søster veldig mye ansvar, og sørget for at jeg fikk dryppet øyet hver femte time. Med tida har det gått seg til kosmetisk. Det er ikke lett å se på meg i dag at jeg bare har syn på ett øye. Jeg har ingen smerter i hverdagen, men jeg får vondt i hodet hvis dagene blir for lange.
At jeg kom i gang med dømming, er min tidligere trener Teddy Moens fortjeneste. Han bodde bare 50 meter unna huset vårt, og troppet opp hos oss en dag med en bag som inneholdt dommerdrakt og fløyte. Da hadde jeg bare så vidt prøvd meg som pipeblåser i femmerfotball. Teddy hadde troen på meg, og jeg skjønte at dømming var noe hadde anlegg for. Jeg ble kåret til årets rekrutteringsdommer i Agder i 2011, og har hatt en fin utvikling siden.
Vil ta nye steg
Fram til jeg fikk lappen i fjor, kjørte min kjære far meg rundt land og strand for at jeg skulle kunne dømme flere kamper i uka. I dag dømmer jeg fast i 3. divisjon, og går på linja i 2. divisjon. Jeg har vært fjerdedommer i flere kamper i 1. divisjon. Mitt mål er å få dømme i 2. divisjon i løpet av året. Her i Agder er det bare Espen Larsen og Marius Lien som gjør det fast nå, og så er det gøy at Jon Håversen har fått prøve seg på det nivået. Den eneste fra Agder som er hoveddommer på et høyere nivå nå er Tore Hansen i eliteserien. Han er mitt forbilde fra Sørlandet, mens mine dommerforbilder ellers er Terje Hauge og engelske Howard Webb.
Tidligere denne måneden ble jeg plukket ut som den eneste fra Agder i Norcore trinn 2-gruppa. Dette er 30 dommertalenter fra hele landet, som skal inn til Norway Cup mot slutten av sommeren. Det ser jeg på som en stor ære. Som dommer skal du være myndig, men også spille på lag med 22 fotballspillere ute på banen. Det er ikke bare-bare å være 19 år og skulle blåse mot voksne karer i 30-åra.
Treningsivrig
Jeg trener hardt for stadig å bli bedre, og har ni fysiske økter i uka utenom dømmingen. Blant de beste komplimentene jeg hører er når spillere sier før kamp at de er glade for et jeg skal dømme dem. Noen ganger får jeg «Er du helt blind!» slengt i trynet ute på banen. Det pleier jeg ta med et smil. De færreste vet at jeg er halvt blind, så jeg tar det ikke personlig.