Jeg spilte aldersbestemt fotball i Torridal og det jeg husker best fra de årene er turneringene. Turneringer var helt klart mye gøyere enn vanlig seriekamp. På denne tiden var det jo fortsatt sluttspill og fortsatt lov å faktisk vinne turneringen. Jeg fikk to A-kamper for Torridal i 1993, men siden jeg bare var 15 år, og grensen for A-lagsspill var 16 år, spilte jeg under falskt navn. Jeg var veldig nervøs, og veldig opptatt av å huske å si riktig navn hvis jeg fikk gult kort.
Som 16-åring gikk jeg til Start. Der fikk jeg alle sørlandsdommeres store skrekk, Tom Edvardsen, som trener. For meg var Tom den perfekte treneren på dette tidspunktet og er helt klart den treneren som har hatt størst innflytelse på meg. Jeg skylder Tom en stor takk!
Fjernet av Mr. Start
De som har spilt med eller mot meg vet at jeg er glad i en duell eller to, noe som resulterte i over 100 gule kort i løpet av karrièren. Finnes det forresten noe vakrere enn en sklitakling på en regntung gressmatte? En som virkelig likte stilen min var Steve Perryman. Jeg trente fast med A-laget i Start da han plutselig dro til Japan.
Jeg fikk et titalls A-kamper for Start etter debuten under Karsten Johannessen som 18-åring, men jeg skjønte det var slutt da jeg fersket Kai Eriksen i å fjerne navnet mitt fra skohylla i Starthallen.
Et par år senere fikk jeg noen måneder i walisisk fotball, i Bangor City. Der ble det fortsatt drukket varm te i pausen, selv om det var 30 grader ute. En kveld skulle vi til Liverpool og spille treningskamp mot Tranmeres reservelag. Det kom frem at en lokal unggutt aldri hadde tatt den 50 minutter lange turen over grensa til England og han trodde han trengte pass. Til stor fornøyelse for resten av bussen ble han lagt i draktbagen i bagasjerommet under bussen for å smugles over grensa til England.
Amper spissduo
I Våg fikk jeg oppleve å spille sammen med
, som han kaller seg hver gang han prøver å snike i køen på Bakgården, Thom Jarle Thomassen. Han ble selvfølgelig toppscorer, men opprykksambisjonene våre fikk et skudd for baugen da Thom Jarle og spissmakker Bjørn Arild Naglestad røk noe uklare og nektet å sentre til hverandre hele sesongen.
På treningsleir i Danmark dette året ble også mine tvilsomme evner innenfor prosentregning avslørt da jeg i forbannelsen over en dårlig dommer ropte ut over hele Hjallerup at jeg var lei av hans 70-20-dømming. Har fått høre den et par ganger.
Midt på 2000-tallet hadde jeg fire fine år i Jerv. Mesteparten av denne tiden hadde jeg Kai Paulsen som trener. Han var meget dyktig, men også meget nervøs under kampene. Dette ga seg ofte utslag i kommentarer som ”Jeg skjønner ikke hvorfor du gidder å reise fra Kristiansand for å drite deg ut”, eller ”Du er f… ikke verd bompengene”. ETTER kampen derimot, var han som oftest fornøyd med meg.
Alltid solbrun
I Jerv var jeg også så heldig å få spille en sesong med legenden Vetle Andersen. På den årlige treningsleiren i Danmark hadde han pådratt seg en skade, så han måtte trene alternativt. Hver gang han sa han gikk i styrkerommet sto han og lurte helt til Kai hadde gått på feltet, for så å småjogge inn i solariumet. Vetle mente det var den beste treningsleiren han hadde vært på med 2×45 pr dag i solariumet.
Da jeg rundet 30, fikk jeg et par fine år i Vindbjart med krydderfotball. Jeg kunne fortalt mange historier om Steinar Skeie, men regner med alle gullkornene blir samlet i en egen bok om noen år.
Spilte på alle nivåer
Jeg avsluttet karrièren med to år i moderklubben Torridal, som jeg hadde håpet på. Det var gøy å få kranglet en siste gang med lokale 4. divisjonskonger som Remi Håverstad og Rune Hægeland. I min tid som aktiv spilte jeg på alle nivåer:
Eliteserien: Start
1\. divisjon: Start og Kjelsås
2\. divisjon: Start 2, MK, Jerv og Vindbjart
3\. divisjon: Våg og Jerv
4\. divisjon: Start 3
Det gøyeste med å være fotballspiller er selvfølgelig kampene. Men garderobekulturen og samholdet i et lag er kanskje det jeg savner aller mest. I tillegg er treningsleirene, fra Hovden i nord til La Manga i sør, minner som er gull verd.