BLOGGINNLEGG: Jeg har aldri vært glad i vinter og snø, og både som fotballspiller og fotballtrener synes jeg det var en pest og en plage. I min ungdomstid hendte det riktignok at jeg ble med på en fjelltur, men det endte alltid med en gedigen nedtur. På langrennsski kom jeg alltid sist fram, hvis jeg i det hele tatt kom fram, og med slalåmski på beina klarte jeg kun å svinge til høyre.
Jeg prøvde å tøffe meg for noen jenter én gang. Det endte med at jeg med slalåmskiene først braste inn i sistemann i en kjempelang heiskø, og jeg fikk oppleve dominoeffekten i praksis fordi jeg ikke klarte å svinge til venstre. Det var ingen stor opplevelse for meg og for alle de i heiskøen, men jeg gledet veldig mange andre.
I vinter har sosiale medier vært overdynget med bilder av kilometervis med skispor. Det skal visstnok være veldig fint, og mange får til og med ro i sjelen av å se på skispor. Det gjør ikke jeg. Jeg får en indre uro, men noe må det likevel ha gjort med meg.
Eldstesønn Jørgen og svigerdatter Helene har nylig kjøpt hytte på Brokke, og plutselig var jeg på vei dit med fullpakket bil. Jeg har altså rett og slett vært på skitur i år, noe jeg absolutt ikke burde vært. Mine skiferdigheter var elendige, det gamle klisteret på de utgåtte Fischer-skiene var verneverdig, skiene var glattere bakover enn framover, jeg gikk i passgang, i utforbakkene så jeg ut som Eddie the Eagle i hoppbakken, og jeg snakket dansk når jeg møtte noen i løypa.
Det er bare å beklage at jeg var en forferdelig dårlig representant for Fløy Ski, en av Sørlandets største skiklubber og som selvfølgelig har en egen rulleskiløype på én nautisk mil. Den har jeg dessverre aldri brukt, noe jeg angret veldig på. Etter skituren var jeg totalt utslitt, og jeg klarte med nød og neppe å presse fram et anstrengt smil. Aldri har «ut på tur, aldri sur» vært mer usant.
PS! Jeg glemte heldigvis å ta med de høyrevridde slalåmskiene fra 1976.