På eitt eller anna tidspunkt i livet mitt, gjekk eg frå å vere ein litt lat og lubben unge til å bli interessert i dans og rørsle til musikk. I kjølvatnet av det lærte eg å danse ballett. Det var klassisk ballett med knekk i handleddet, lang hals og utstrekte anklar. Framvisingar, hovudroller og glitrande kostyme. Etter kvart dansa eg på tåspissane. Med blødande, ømme tær etter kvar trening gjekk det ikkje lang tid før eg konverterte til jazzballett. Det var liksom litt meir fart og sprut i det, syntest eg. Fordi det blei gøy å trene, blei eg nokså god.

Nokon fekk snusen i at eg kunne danse, og då kunne eg også undervise aerobic, meinte denne nokon. Eg fekk jobb som aerobicinstruktør. Utan eit fnask av kunnskap om anatomi, treningslære, fysiologi eller biomekanikk briljerte eg i instruktørrolla fordi eg var god til å røre meg til musikk. Det var grisegøy! Eg var heiltent på oppgåva og sette meg etter kvart inn i faget – tok utdanning i det. Å sprette rundt i ein kjellarsal utan vindauge, med musikk, stepkasser og manualar gjorde eg så ofte eg kunne. På fulltid. Jo meir fart og snurr, jo betre. Eg fekk tilnamnet Duracell, og blåste snørrhovent av alt anna.

Så går åra, gitt, og til og med ein duracell må medgje at forfallet eskalerer. Ledda knirkar, bindevevet mister elastisitet, og eg kjenner etter kvart at dei høge spranga er himla vonde å lande etter. Skuldrene speler ikkje på lag med meg. Det gjer heller ikkje hoftene eller knea, og eg forstår at eg må gjere noko. Utpå totusentalet dukkar den store meditative bølgja opp. Treningstrendar har som kjent alltid endra seg, og no er det polaritetstrening som gjeld – crossfit og yoga. Pose og sekk. Full av skepsis entra eg yogamatta i håp om å løyse opp den verste sementeringa i ledda.

Og det er ei openberring! Mjuke innestemmer gjev meg presise meldingar om å trekke slik og skyve sånn. Stropp rundt føtene, pute under ryggen, knea i aust og vest, opp-ned og bak-fram. Eg knyter knute på meg sjølv, og det er hylande vondt. I starten. Så løsnar noko. Litt og litt kjenner eg at eg sluttar å puste berre øvst i halsen. Varsame hender dyttar mildt i skuldrene mine mens eg ligg under teppe, og det er rett før eg begynner å snorke. Yoga gjer ting med damer på femti pluss som kan samanliknast med saker som damer på femti pluss ikkje skriv i avisa om. Eg går heim frå yogatrening med kropp som nysmelta smør. Mjuk og glad.

Eg er riktig nok ikkje heilt fortruleg med dei instruktørane som bikkar mot ei meditativ retning som nærmar seg religiøs, men den fysiske konsekvensen veg så opp for det at eg vel å ikkje høyre etter viss nokon ber meg kjenne på chakraen, rette sjela mot jorda sitt indre, spreie energien ut frå hjartet, eller ein del anna rart som enkelte kan formulere frå tid til anna. Eg er ein svoren ateist som mistar retningssansen litt viss ting blir for åndeleg. Eg gjer alt dei ber meg om viss eg får det til.

Eg har nesten stått på hovudet, eg har ligge vrengt over ein stol med hoftene i førti gradars vinkel – i strekk. Eg har posisjonert kroppen min i underlege vinklar og verkeleg greidd å sjå meg i spegelen utan å fnise. Til og med greidd å presse meg opp i bru for første gong sidan eg var fjorten.

Eg er eit veldig lydig menneske, så eg gjer som eg får melding om. Alltid. Berre på eitt punkt krøllar det seg for meg. Når timen er slutt, og eg har fått ein liten dupp under teppet med litt lavendelduftande tyngde på augo, så skal vi setje oss roleg opp i sitjande stilling. Med beina i kors og hendene saman framfor bringa. Så seier instruktøren, på sanskrit, at han bøyger seg for meg.

NAMASTE!

Fordi eg er så lydig, får eg meg ikkje til å la vere å svare sjølv om eg ikkje heilt skjønner kvifor vi gjer dette. Så det kjem ut ein bitte liten lyd frå midten av munnen min:

nmst…

Les også: