Berlin, september 2006. Jeg var 19 år, og hadde kun deltatt på noen få halvmaraton tidligere. Jeg hadde imidlertid vært med på 10-kilometer og andre kortere distanser fra jeg var liten guttunge og ellers alltid vært veldig aktiv innenfor mange idretter. Og nå skulle jeg løpe maraton, hele 42.195m.
Jeg hadde trent godt de siste 18 månedene, hadde begynt med intervalltrening og langturer, og var klar for å legge ut på maraton sammen med en kamerat fra løpetreninga. Jeg visste formen var litt bedre enn hans, så håpet om en fin førstegangsopplevelse var absolutt til stede. Og ved målgang, etter å ha vært en dårlig kamerat og løpt fra ham halvveis, var det akkurat det jeg satt igjen med: En god opplevelse.
Det var denne følelsen jeg tok med meg da faren min og jeg reiste inn til Oslo helgen etter for å løpe. Planen fra tidligere var å løpe 10-kilometeren, men etter den fine opplevelsen i Berlin ble det maraton. Opplevelsen i Oslo ble ikke like fin. Mitt første maraton gikk på tre timer og 20 minutter. Nå ville jeg løpe fortere, jeg hadde tross alt holdt igjen en del i Berlin, og beina føltes fine. Så tiden i Oslo ble tre timer og ti minutter, til tross for at det føltes som om jeg hinket hele den siste mila. Kneskade.
Heldigvis ble det ikke langvarig, og jeg var snart oppi løpeskoene igjen, selv om jeg nok tok det litt med ro den første perioden etter skaden. Men nå hadde jeg fått to verdifulle erfaringer; hvordan både en fin og en dårlig opplevelse på maraton føltes ut som. Og på tross av skaden var jeg innstilt på at dette ville jeg prøve meg på flere ganger. De neste årene gikk tidene opp og ned, og selv da jeg for første gang var under den magiske grensen på tre timer da jeg løp på to timer og 56 minutter i 2008, så var jeg oppe på tre timer og 18 minutter allerede året etter.
Men jeg løp maraton etter maraton – i Hamburg, Berlin, Oslo, Mandal, Suleskard og faktisk i Rio de Janeiro, og løp to-tre av dem hvert år. Nå i en alder av 29 år har jeg 27 maraton. Det er dog ikke så veldig mange sammenlignet med faren min som har 101 maraton. Men så hadde ikke han løpt sitt første maraton engang da han var like gammel som jeg er nå. Så sånn sett ligger jeg godt an med tanke på antallet, uten at jeg på dette tidspunktet tenker på dét eller har noen mål om å løpe over 100 maraton.
Hovedgrunnen til hvorfor jeg første gangen stilte opp på maraton, er jeg ikke i tvil om at var fordi jeg ikke kunne være dårligere enn faren min, som allerede på dette tidspunktet hadde løpt maraton i 20 år. Og jeg er heller ikke i tvil om at dette også er «forklaringen» til hvorfor jeg eventuelt en gang i fremtiden stiller opp på sykkelrittet Trondheim-Oslo eller noe annen galskap han har vært med på. For å si det sånn, jeg er veldig glad for at han ikke har deltatt på Ironman!
Jeg har helt siden ungdomsårene hatt et mål om å løpe fortere enn det faren min har gjort, uansett distanse, men maratontiden hans er den som absolutt henger høyest. «Jeg vet jeg kan slå den, det er bare snakk om trening og tid», er noe jeg alltid har sagt til meg selv. Og tid har jeg tydeligvis masse av. Så mye at jeg har løpt maraton i ti år og egentlig bare gjentatt meg selv med at «jeg skal slå den en gang», uten og aldri virkelig ha prøvd meg på maratontiden hans. Ikke før i år!
Den siste søndagen i september i år, 25. september 2016, skulle jeg løpe fortere enn det faren min har gjort på maraton, som er to timer, 47 minutter og 17 sekunder. Nøyaktig når jeg bestemte meg for dette er jeg usikker på, men en gang i løpet av vinteren i år må det ha vært. Treningen begynte i alle fall da det nærmet seg våren. Da var det faste dager med intervalltrening, langkjøring og restitusjonstrening, uansett vær, uansett dagsform, uansett! De bestod for det meste av 10x1000m, 5x2000m, 6km rolig + 6km i full fart, 25-35km rolig på asfalt eller 10-15km rolig i skogen. Jeg var også med på flere konkurranser, og hadde i tillegg noen testløp innimellom for å se om formen var der den skulle.
Men etter hvert nærmet Berlin Marathon seg veldig raskt, og i slutten av august var jeg usikker på om dette ville gå, det å løpe på tre minutter og 58 sekunder på kilometeren i over fire mil. For det var den farten jeg måtte løpe på for å komme på under to timer og 47 minutter. Ja, jeg kunne ikke komme inn på to timer, 47 minutter «og noen sekunder», for man regner ikke sekunder i maraton, det lærte jeg ganske tidlig som maratonløper. Så jeg måtte løpe på to timer, 46 minutter og 59 sek eller fortere, ellers ville jeg få høre det om jeg mente jeg hadde slått faren min.
Jo mer Berlin Marathon nærmet seg, jo mer usikker ble jeg. Og etter jeg hadde løpt mitt siste testløp helgen før maratonet og kommet inn på 37 minutter og 39 sekunder på en 10 km-konkurranse på løpet Mandalsmaraton, var jeg overbevist om at jeg ikke ville ha muligheten til å løpe så fort som jeg mange måneder i forveien hadde begynt å trene for. Jeg hadde i alle fall overbevist meg selv om at jeg måtte under 37 minutter på dette løpet, ellers kunne jeg bare glemme det. Jeg reiste derfor til Berlin med to mål i kofferten; under to timer og 54 minutter, som da var min gamle pers fra Hamburg Marathon i 2013, i tillegg til i snitt å løpe så langt ned mot fire minutter på kilometeren som jeg følte jeg var i form til.
Da jeg stod på startstreken sist søndag sammen med 36.000 andre løpere, hadde jeg bestemt meg for å legge ut på ganske nøyaktig fire minutter på kilometeren, og deretter kjenne etter hvordan kroppen responderte. Og etter å ha løpt de første fem kilometerne på rett under 20 minutter, der jeg kjente at dette egentlig gikk ganske greit, var jeg inne på tanken om å prøve meg på faren min sin tid likevel. Men bare inne på tanken. Og da jeg kom halvveis og hadde en time, 23 minutter og 30 sekunder, var det med mange spørsmål svirrende i hodet at jeg la ut på den siste halvdelen av løpet.
Jeg følte kroppen var bra, men hadde jeg åpnet for hardt? Hadde jeg hatt nok langturer de siste månedene så beina tålte å bli trampet i hard asfalt de resterende 21 kilometerne? Hadde jeg hatt nok intervaller så beina tålte farten? Hadde jeg spist og drukket godt nok kvelden før og underveis i løpet så lagrene ikke begynte å bli tomme? Beina begynte å gi tegn til utmattelse allerede etter 25 kilometer. Etter 30 kilometer var faresignalene blitt oransje, og etter 35 kilometer var de knall røde! Da innså jeg at det ikke ville bli familierekord, men at jeg i det minste ville komme under to timer og 50 minutter, som jo da ville bli en solid pers. Om jeg ikke da sprakk helt på slutten.
Jeg så på klokka at snittet på hver kilometer gikk opp åtte-ti sekunder, samtidig som jeg merket at den samme gnisten som jeg hadde hatt tidligere, ikke lenger var der. Men da jeg hadde passert 40 km-skiltet, så klarte jeg å gire opp noe, og derifra og inn lå jeg på nesten samme fart som jeg hadde hatt tidligere i løpet. Viljegiring kalles det. Viljen til å gi litt ekstra selv om man ikke har noe ekstra. Det er en egenskap jeg vet jeg sitter på, og det er en egenskap jeg er fullstendig avhengig av for å slå faren min.
Og nå etter Berlin Marathon 2016, etter å ha løpt på to timer, 48 minutter og 19 sekunder, er jeg nærmere enn noen gang. Kun 63 sekunder fortere, og jeg hadde vært innehaveren av bestetiden på maraton i familien. Om man teller sekunder da…
PS! Pappas tid ryker på Hamburg Marathon eller Berlin Marathon neste år, bare vent og se!