Løpet starter og slutter ved Operaen, og tok oss igjennom noen fantastiske grusveier og stier i marka i Oslo. Tiden ble 8:34:15.
Min stadig økende entusiasme for løping begynte med de ”mindre” tevlingene. Den aller første konkurransen var Holmenkollstafetten, og jeg skulle løpe 600 m på et lag sammen med kolleger fra jobben. Jeg innså at jeg måtte ta noen løpeturer og intervaller før det, og selve stafetten ga virkelig mersmak.
Jeg syntes likevel jeg var gal som meldte meg på halvmaraton som mitt første løp. Men å komme inn på 329. plass av 2600 damer i Oslo sine gater etter å ha trent et halvt år, var mer enn nok motivasjon for meg til å melde meg på enda et løp – og enda et. Og før jeg visste ordet av det var jeg hekta på å slå mine egne rekorder i løypene. De lengste løpene jeg har løpt tidligere er maraton i Istanbul og Stockholm.
Da jeg flyttet tilbake til Sørlandet for et år siden, meldte jeg meg inn i Kristiansand løpeklubb. Her er det alt fra mellomdistanseløpere til ultraløpere som trener sammen. Etter å ha trent mye alene ble dette en stor motivasjon for meg. Det er gøy å løpe sammen med så mange flinke utøvere – og ikke minst er det gøy å treffe mange med samme interesse som meg.
Det var med hjertet i halsen at jeg meldte meg på mitt første ultraløp. Det var en gjeng fra løpeklubben som skulle til Skottland for å løpe et 85 km løp (og 2300 høydemeter), kalt The Hoka Highland Fling. Da jeg så en video fra løpet, med den utrolig fine naturen og de blide skotske folkene og sekkepipene, kunne jeg ikke noe annet enn å melde meg på. Jeg hadde jo tross alt seks måneder å trene før løpet. Og det var jo ”bare” dobbelt så langt som et maraton (og ”litt” flere høydemetere). Det måtte jo gå fint. Men månedene gikk fort, og plutselig var det jul og løpet nærmet seg litt fortere enn jeg hadde håpet.
I noen kalde måneder hvor det ikke er så lett å motivere seg for å springe, ble det mange lange fine løp utover vinteren, både med venner fra klubben og alene. Jeg har fått gode tips fra de erfarne ultraløperne i klubben på disse turene, og de har tatt meg med på mange fine stier i heiene i Kristiansand.
Det var altså løpet i Skottland som var det store målet mitt i vår. Klokka seks på en lørdag morgen gikk startskuddet i en liten landsby nord for Glasgow, og jeg hadde ingen anelse om hva jeg hadde foran meg. Det startet veldig lett – letteste maraton jeg har løpt noen gang. Alt var helt perfekt – den fineste naturen langs Loch Lomond, fantastisk stemning og en utrolig gjeng med frivillige igjennom hele løypa. Men så plutselig kom kvalmen og svimmelheten, og jeg sleit meg igjennom de siste 30 km. Jeg husker at jeg tenkte ”Dette må være det verste jeg har gjort noen gang”. Men utrolig nok klarte jeg å holde tempoet oppe, og sju minutter før målet mitt på ti timer, løp jeg bortover den røde løperen i en liten bygd i Highlands med en stor gjeng som heiet meg i mål. En fantastisk følelse, og jeg kunne ikke stoppe å smile da jeg løp over målstreken.
Det skulle bare ta en uke før jeg hadde glemt den forferdelige følelsen jeg hadde hatt de siste 30 km i Skottland. En venn fra løpeklubben hadde meldt seg på Ecotrail i Oslo, og han sa at de hadde lagt ut flere ekstraplasser, så da var det bare å melde seg på enda et løp. Jeg måtte jo få litt ut av all treningen som jeg gjort gjennom vinteren.
Så på lørdag morgen stod vi klare – igjen – til å ta fatt på 80 nye kilometer med løping og ca. 2000 nye høydemeter. I startområdet traff vi flere av de vi hadde løpt sammen med i Skottland, og hadde et virkelig trivelig løp igjennom gatene og marka i Oslo. Det var en god blanding av stier som jeg kjente godt, og stier jeg aldri hadde løpt før.
Det er mange tanker som går igjennom hodet under et så langt løp. I begynnelsen er det bare gøy, og alt går lekende lett – også skravla. Så kommer noen nedturer hvor jeg tenker – hva i huleste er det jeg driver med?! – men når jeg løper over målstreken 24 minutter fortere enn jeg hadde håper på, og hører at jeg kommer inn på 12. plass, så er det verdt alt slitet.
Det blir nok flere ultraløp på meg i årene fremover. Det gir meg mulighet til å se masse fin natur, og treffe mange nye trivelige løpevenner, samtidig som jeg får utfordret meg selv på en idrett som har gitt meg masse glede de siste årene.