MINNEORD: Det går noen kjemper gjennom landet. Og noen av dem halter litt. Odd Flåt ødela beinet i skuddulykke allerede som 16-åring. Han fikk et utfordrende liv rent helsemessig, med ødelagt bein og senere hjerteproblemer. Men han nektet å gi seg og sto helst litt ekstra hardt på.
I godt voksne år fikk han et tre over seg og brakk ryggen under skogsarbeid oppe på gården han kom fra på Wikstøl i Hægeland. Men gi seg… selvsagt ikke! Noen av de som har det tøffest, har ofte mest overskudd for andre. Det er en merkelig sannhet.
Odd Flåt hadde alltid noe å gi, men det var helsesporten som ble en livsgjerning. Som relativt ung var han med på landslaget i sittevolleyball og aktiv i Kristiansand helsesportlag. I 1979 stiftet han så Vennesla helsesportslag sammen med Jon Lilletun.
Det var her jeg ble kjent med ham. Jeg var gutten med hjertefeil. Endelig kom et idrettsopplegg jeg kunne delta på. Vi trente i hallen på Vennesla videregående et par kvelder i uka.
Vi dro til Malmø Open flere år på rad. Oslo, Stavanger, Fredrikstad… Vi var overalt sammen med Odd.
Nesten hver helg kjørte han oss når vi spilte i Sørlandsserien i boccia. Vi hadde et lag fra Vennesla på landslaget noen år – og foran mesterskap kjørte Odd oss helg etter helg til Idrettshøgskolen for å trene. Jeg har tilbragt noen uker av livet i Odds Mazdaer.
Vennesla helsesportslag hadde også flere med på landslag i sitte-volleyball. Flere var til og med i OL. Odd sto på sent og tidlig for dem.
Odd så oss – og behandlet oss som helt vanlige ungdommer. Han lærte oss noe viktig:
Inkludering er ikke at noen er snille og åpner porten i gjerdet slik at de utenfor får lov til å komme inn. Hjelpsomhet er selvsagt fint, men ekte inkludering er å rive gjerdet og porten. Ekte inkludering handler om å gjøre normalen så stor at du ikke er utenfor, bare forskjellig.
Odd lærte oss å være stolte av den vi er. Samtidig lærte han oss at vi ikke måtte tro vi var noe ekstra bare fordi vi hadde sykdommer.
Jeg husker jeg titt og ofte fikk beskjed på trening når jeg hadde sagt noe eller krevd spesialbehandling: «Du kan ikke gjøre som du vil bare fordi du har hjertefeil».
Jeg husker gutten i rullestol som ble plassert midt på en trappeavsats med beskjed: «Vi løfter deg opp når du beklager: Det er ikke sånn at du kan være sur og sint bare fordi du sitter i rullestol!»
Vi kunne nok være ganske bortskjemte vi som hadde en sykdom eller plage som barn og unge. Odd rev vekk nykkene nokså fort, for det var jo ikke noe spesielt med oss. Han ville ha vekk de gjerdene, både de som var rundt oss og de som var inni oss. Ekte inkludering!
Flåt ble til slutt æresmedlem i helsesporten. Han kunne ha fått flere æresmedlemskap.
Få har betydd mer for inkludering i Vennesla enn ham. Få har bygd selvtillit hos så mange outsidere som ham.
Odd kunne være sta. Når han bestemte seg, ga han seg ikke, men han kjempet alltid på vegne av andre. Det er ikke få i lokalsamfunnet som har fått beskjed om heiser, dører, trappeavsatser og kantstein som må vekk – for å skape muligheter for flere. Kampen for like rettigheter og plikter ble en livsoppgave.
Vi kunne ha fortsatt og fortsatt. Odd Flåt var en ildsjel av de sjeldne i tiår etter tiår. Av en eller annen grunn virker det som ikke den typen produseres mer. Det er trist.
Odd Flåt døde 4. juledag, drøyt 81 år gammel.
For et forbilde han var, for en innsats han la ned og for en tålmodighet han viste i tiår etter tiår.
Vi lyser fred over Odd Flåts minne.