KRISTIANSAND: Arbeidernes idrettsklubb (AIK Lund) ble stiftet 29. mai 1923 av byens radikale kameratflokk, deriblant Kristiansands Arbeiderparti. Det første styret besto av syv menn med A. Schølberg som formann. Klubben sprang ut av arbeiderbevegelsens radikalisering med Kyrre Grepp og Martin Tranmæls visjon om at idrett ikke bare var forbeholdt de bedrestilte med god tid og god råd. Klubbens formål var at «ved øvelser og stevner at søke oparbeide al idrætt blant byens ungdom for derved at gjøre sit til at skape en sund og sterk oppvoksende slekt». Arbeiderklassens folkehelse sto sentralt.
Klubben skulle gi livsmot og livskraft, avveksling fra hverdagslivets slit, og trene opp kroppen til sunnhet som et symbol på frihet og kraft, noe som på den tiden var helt nytt for arbeiderbevegelsens ungdom. Ett år senere ble Arbeidernes idrettsforening stiftet, hvis formål blant annet var idrettens utbredelse blant AP-medlemmer, og med Trygve Lie og Rolf Hofmo som intellektuelle ideologer, og som AIK–Lund ble en del av.
Det gikk politikk i AIK–Lund ved at klubbmerket var en rød arbeiderstjerne som symbol på klassekamp og forsterket konfliktlinjen mot borgerskapets «samfunnsbevarende elementer» i Kristiansand. Borgerskapet viste antipati til klubben som følge av det fysiske kampmomentet «kropp mot kropp» som ikke hadde høy status blant finkulturen, og som samtidig oppfordret å bannlyse sportsfeberen som fra utlandet var i ferd med å trenge inn i landet.
Ikke for sarte sjeler
Klubben som startet med allsidig idrett utviklet seg etter hvert til en ren bokseklubb. Selv om boksing hadde vært en olympisk gren siden 1904 og at boksing førte enkelte unge gutter bort fra slåssing i byens gater og inn i svette gymlokaler med hoppetau og ribbevegger fikk boksesporten stempel som usunt, uskjønt og uetisk. Men boksingen ble stadig mer akseptert, og bokseinteressen økte.
Unge talenter som Nils Strømme, Odd Person og brødrene Zahl banet vei for en strøm av ungdommer. «Idrettsfronten» som følge av verdenskrigen satte en stopper for all idrett i Norge, men med freden ble det nye trinn mellom tauene i et røykfylt Arbeideren i Dronningens gate. Ved inngangen til 1950-tallet gikk boksesporten nesten ned for telling igjen. Boksemotstanderne ville bannlyse boksingen som følge av at sporten ga hovne lepper, kjever og neser.
Parolen var at norsk ungdom burde holde seg til nasjonalidrettene langrenn eller skihopp, inspirert av Fridtjof Nansen. Boksing krevde mot, det var ingen frøkensport, og ikke noe for sart norsk ungdom som satt bøyd over lyrikk og gikk i teater. Til tross for agitasjon mot boksing tiltrakk sporten seg idrettsungdom. Gleden med harde treningsøkter i gymsalen, lange joggeturer langs veikanten, gleden med å bli sett på i ringen med skarprøde hansker, tåle juling fra motstanderens rappe uppercuter og nerver og spenning før gongongen, ja, alt dette gjorde at guttene valgte å gå inn i ringen med trenere ringside som ropte "fotarbeidet!". Og gutter i andre idretter ble sendt til bokserne for å herdes.
Gjennombrudd og vekst
Det store gjennombruddet for AIK–Lund kom med Bjarne Lingås (1933–2011) sin sølvmedalje i EM i 1951 som er blant det ypperste i norsk boksesport. Samme året vant han mot Ingemar Johansson, som senere ble verdensmester i tungvekt. Lingås ble norgesmester seks ganger, deltok i OL 1952 og på europalaget mot USA i 1954 der han vant begge sine kamper. Han ble nordisk mester i 1955. Ingenting ved boksingen var han fremmed. Lingås bokset også en rekke proffkamper.
Mens han fremdeles var aktiv bokser tilførte han klubben en treningsdisiplin og klubbfilosofi som fortsatt gjelder. Etter endt karriere ble han klubb- og landslagstrener og trente opp nye mestere og personer som har markert seg sterkt i klubbarbeidet i AIK–Lund; Arild Hannaas, Walter Berge, Nils Kapstad, Nils Dag Strømme, Harald Skog, Bjørn «Cocky» Rudi, Bjarne Skjervedal og Geir Salvesen, for bare å nevne noen.
Med Lingås som trener deltok både Nils Dag Strømme og Harald Skog i OL både i 1968 og i 1972. På lokale stevner varmet Asbjørn Arntzen opp publikum på svarte og hvite tangenter før og mellom kampene. Strømme og Rudi hadde sett sine fedre mellom tauene med røde bukser og hvit trøye, en kontrast til deres nøkternhet. Nervepirrende kamper i den firkantede ringen med blått og rødt hjørne som trigget et glødende publikum førte til kamplystne sønner.
Her fant de kameratskap og glede i kamp mot seg selv mens lyden av hoppetauet smalt i gulvet, eller de skyggebokset i luften. Harald Skog tok en femteplass i OL og EM, vant en rekke viktige landskamper, og Nils Dag Strømme ble nordisk mester og deltok i to OL.
Etter hvert bokset både Skog og Rudi proffkamper. Rudis kamper i Kuala Lumpur og Royal Albert Hall går aldri i glemmeboken. Harald Skog bokset VM kamp i Oslo. Visst var det nådeløse kamper, runder på runder, og uppercuts som traff en AIK-Lundbokser som følge av et tiendedels sekunds uoppmerksomhet. Visst måtte en Rudi henge i tauene så boltene skrek og ta imot slag fra et venstre-jabb, men bare for å hvile og hente motstandskraft. Visst måtte en Harald Skog smake høyre-hooker i stigende tempo, og innse at det bare er én vinner i en boksekamp. Og vinner du ikke så taper du, men bare for å oppmuntres til neste kamp.
Klubbens kulturelle særtrekk
AIK Lund er ikke nede for telling, men en levende nittiniåring. Klubben har fortsatt fremragende boksere, og speiler dagens mangfold. Klubbens boksere har vunnet 94 NM titler og 13 kongepokaler. Klubben har hatt mange dyktige kvinneboksere siden kvinner fikk lov til å bokse i 1990 årene. Tre kvinner har vunnet NM i juniorklassen: Torunn Eikeland, Sara Halvorsen Olsen og Nina Bjørnerå. Flere kvinner har fungert i klubbstyret og som dommere og Elin Skjervedal har vært klubbleder siden 2011.
Dagens boksere som Glodi Eneste, Jamshid Nazari og Mindaugas Gedminas har alle vært nordiske seniormestere. AIK Lund har blitt beste klubb ved norgesmesterskapet for seniorer flere ganger. Nordisk mesterskap i 2017 var tidenes beste for klubben med Gedimas’ gullmedalje og sølv til Jamshid Nazari.
AIK Lund-boksere har levert godt også i år. Mindaugas Gedminas vant i januar Tammerfors Tournament, blei mars ble nordisk mester for tredje gang og ble denne helga nummer fem i EM. Juniorbokseren Adam Arsaev har tatt sølv i et verdenscupstevne, blitt nordisk mester (klubbens første nordiske juniormesterskap) og senere norsk juniormester for tredje år på rad. AIK Lund- bokserne står overfor de samme valgene som sine mestere; de kan snu ryggen til ringen, gi opp, eller de kan bestemme seg for å ta opp hanskene og møte sannhetens øyeblikk ansikt til ansikt mellom tauene.