«Har ikke den dama barna sine å prioritere?»

BLOGG: Fuglene må vite om en far som løp et ultra hadde fått samme tilbakemelding, som den jeg fikk ovenfor. Jeg husker jeg ble matt.

Sannheten er: Vi ultraløpere trener mye mindre enn det mange tror. De fleste er i full jobb, med barn og alle hverdagsplikter som hører til. De aller fleste av oss er alt annet enn profesjonelle.

Klart vi løper. Men i mitt tilfelle moderate mengder. Et snitt på 10 kilometer per dag. Å holde ut, sitter mest i hodet. Seigheten bygges opp med årene jo flere ultraløp du løper.

Det tar en stund å knekke den koden, men når du knekker den, kan du løpe lenge. Fryktelig lenge.

Mindgame

Vikersundbakken 24-timers er et sånt «mindgame», der koden er knekt. For enkelte deltakere som løp Vikersundbakken i helga, var det faktisk dette løpet der koden ble knekt for aller første gang. Det er en stor opplevelse.

Kroppen min blir med, fordi hodet mitt bestemmer det. Dette er noe de fleste ultraløpere kjenner seg igjen i. Men hodet mitt gir likevel kroppen et lite og særs viktig privilegium: Den skal alltid få det siste ordet når det begynner å brenne på dass i løypa.

Kroppen min skal jeg nemlig aldri bytte ut. Og ei har jeg forsømt den. Klart jeg har ramlet og slått meg litt, men jeg har aldri hatt en belastningsskade før. Ingen murring i akilles, vondt i hofta, ingen «runners knee», ingenting. Beina har det siste ordet hvis jeg opplever at det er noe på gang.

Så til deg, bekymret mor: Når jeg skriver dette innlegget, er det 50 timer etter målgang. Barna mine er godt ivaretatt, har reint tøy, fått nattaklem og en god nistepakke mandags morgen. Min bortskjemte ektemann fikk frokostegget servert nøyaktig slik han liker det.

Alt i rute.

Nok om det. La meg fortelle om løpet!

Et merkelig arrangement

På kondis.no poppet det opp et merkelig arrangement på terminlista. Arrangøren (Hagemann Eventer) annonserte at de kjører i gang med et 12-og 24 timers løp i Vikersundbakken.

Dette løpet framsto så annerledes (og idiotisk), at jeg rett og slett var nødt til å melde meg på.

Jeg har aldri løpt i trapper før. Jeg har spasert rett forbi stepmaskinene på treningssenteret.

Likevel: Det skal ikke mer til for at jeg blir trigget: Jeg trigges av løp der jeg ikke har noen anelse om jeg kommer til å klare det. Jeg trykket på «the big red button.» (Påmelding på 24-timeren), og gikk og la meg.

Kveldsløp

Løpet startet fredag 17. juni klokka 21.00 på kvelden.

Jeg ankom stadion med bilen min. Jeg hadde redd opp med madrass og dyne i baksetene, for jeg var forberedt på at jeg selvfølgelig ikke kunne kjøre hjem til Arendal rett etter løpet.

På stadion var det gjensynsglede med flere ansikter jeg har konkurrert med både her og der gjennom årene. Bergenserne (og fjellgeitene) Rune, Jon og Steinar var der. Hyggelige og beintøffe karer, med seige lår. Lett tilgang til Stoltzen, Ulriken, Gullfjellet og andre nydelige vestlandsperler. De har ankommet riktig konkurranse. Jeg følte det motsatte, og sendte noen bitre tanker til den lille bakken jeg hadde i Birkenlund lysløype.

Stor gjensynsglede med klubbkompis John F. Jahre og arrangør Einar Hagemann var på plass, vi ga hverandre en god klem. Han er en god venn.

Det var ikke så altfor mange som hadde meldt seg på 24-timersløpet, men hvis vi setter ting i perspektiv, var det et greit antall likevel.

20 deltakere er lite hvis dette gjelder sommerløpet i Kristiansand. 20 deltakere på Vikersundbakken er «20 idioter for mye» vil noen kanskje si, men det er et bra oppmøte for et sært og ekstremt førstegangsløp å være.

Fem av ultraløperne på 24-timeren var kvinner. Det er bra. Vi blir flere vi også.

Jeg la fra meg forsyningene og alle dunkene med vann inn i deltakerteltet som var rigget klar. Klappstol hadde jeg tatt med, mye klesskift. Det regnet en del, men sol og 23 grader var meldt neste dag. Jeg hadde pakket med fem cheeseburgere, fire skiver med leverpostei, vanndunk og 11 flasker farris. Det var min proviant.

Tvilen snek seg inn

Jeg tok på regnjakka og hutret ut teltet for å ta en kikk på hoppbakken. Jeg ble nervøs av synet.

Jeg syntes Holmenkollbakken i Oslo så drøy ut de gangene jeg har vært turist der. Majestetisk og bratt med sine 600 trappetrinn. Da jeg glodde storøyd på Vikersundbakken med sine 1078 trappetrinn, kom tvilen. Ett døgn i den løypa?

Tankene ble avbrutt av Einar som kalte inn alle for en racebrief før start.

«Halla folkens, og velkommen (…) Her er noen viktige regler. Dere bør starte ROLIG opp bakken, og når dere kommer til toppen, løper dere ned til høyre på grusbakkene som fører dere ned til mål. De er bratte, pass på knærne. Sørg for å løpe rett ved siden av sensorene jeg har lagt ut, det er de som registrerer at dere faktisk løper riktig og følger reglene.

JEG bestemmer. Om noen blir dårlig (hvilket vi sikkert blir) så SKAL dere ta pause. Om vi ser at dere er helt på felgen, blir dere tatt ut av løpet permanent, uten diskusjon (Vikersundbakkens trappetrinn er farlig hvis du er svimmel).

Jeg er her hele tiden, bare kom til meg om du har spørsmål, og en siste ting:»

… sa han mens han dro opp et slags blåseinstrument.

Hornblåsing

Det var et gammelt tysk horn som ble brukt i gamle dager for å varsle at toget skal forlate perrongen. Blåste han i den fem ganger, betydde det at en løper hadde brutt/blitt tatt ut av løpet, og alle deltakere fikk det ettertrykkelig med seg. En slags gapestokk for den falne. For en type.

Jeg ville IKKE høre den lyden på vegne av meg i hvert fall.

Klokka 21.00 sharp startet vi å løpe ut i regnet. Vi løp 50 meter. Etter det, startet brutaliteten. Første trappetrinn. Vi var samlet i en lang konvoi. Ingen løp forbi hverandre på første runde. Hvorfor det? Vi hadde tross alt 23 timer og 45 minutter igjen av løpet. Første runde var oppvarming. Bli kjent med trappene, bli kjent med beinas reaksjon på dette. Sørge for at vi holder et tempo som holder melkesyren unna. Melkesyre = snarlig DNF.

Gjennom natten ble runde på runde forsert. Det gikk raskt. Jeg ble positivt overrasket av det. De gale bergenserne tok meg igjen med både én og to runder, og jeg tok igjen andre med både én og to runder. Kroppen min samarbeidet, beina var friske. Det var null problem å løpe i nedoverbakkene, jeg kjente ingenting i knærne.

Natten ble til morgengry, og regnet hadde stoppet.

Matpause gjorde susen

Langt, langt der nede i dalen hørte jeg hornet som ga fra seg fem støt. En fallen soldat. Det minnet meg litt om filmen «The Hunger Games.

Etter 11,5 timer begynte magen å si ifra. Den var urolig. «Jeg hører deg, nå skal du få mat og pause». Jeg jogget inn i målområdet. Jeg kunne ikke tro det var sant, men jeg hadde allerede tatt Vikersundbakken hele 22 ganger. Jeg satt meg ned og spiste burger. Drakk kaffe, luftet tærne. Kroppen fikk en lang og god pause på 50 minutter. Magen var fornøyd igjen, og jeg startet på ny i en mye mer livligere løype. Årsaken var at nå hadde 12-timersløperne også startet. Det gjorde det mer sosialt og motiverende etter en lang og monoton natt.

Begynte å bli trøtt

Etter 12 timer, og halvveis fullført løp, begynte jeg å bli trøtt. Blikket var kronisk festet på trappetrinnene. Jeg turte ikke å se opp av to årsaker.

1: Fordi det var demotiverende å se hvor bratt det var, og hvor langt det faktisk var igjen til toppen. 2: Fordi jeg blir svimmel og kan bli meget ustø. Jeg var ikke klar for å bli en harpespiller i så ung alder.

Det tryggeste var fokus på trinnene, og trinnene aleine.

Siden jeg bare så på trappene hele tiden, ble jeg uhyggelig godt kjent med dem. Jeg delte dem opp i bolker og i milepæler. Noen trinn hadde diverse kjennetegn og markører, som fortalte meg hva som kom til å skje de neste minuttene osv. Det er vanskelig å forklare, vi prøver:

* Seljebladene: Etter en stund i påbegynt trappetrinn i underrennet, var det noen seljeblader som stakk opp fra trappene. De signaliserte at jeg måtte vente pent med å speide etter 400-markøren. Den var ikke rett rundt hjørnet, slik jeg innstendig håpte på de første rundene.

* 400-markøren: 400-markøren var skrevet med en tusj på trappetrinnet i underrennet, og fortalte at dette faktisk var trappetrinn nummer 400.

* 500-markøren: Ga seg deretter til kjenne etter noe som føltes som et lysår etter at en hadde trasket forbi trapp nummer 400.

* Brenneneslene: Normalt sett kjenner jeg et lite hat for brennenesler, men i dette løpet elsket jeg dem. Disse tre neslene som tittet opp mellom de to trappetrinnene ga meg et varsku om at jeg ankom kulen, og der skulle det flate ut ca. to minutter senere, hvor beina fikk sine 100–150 sympatiske trappetrinn som var mindre bratte. Det var fremdeles trapper, men disse trappene er snille, og ønsket deg alt godt. Etter å ha tråkket på disse herlighetene, blir himmelen byttet til helvete: Nå startet etappen i selveste overrennet opp mot tårnet.

* Overrennet: I overrennet kunne jeg gjerne skrevet om 700-markøren, men den fortjener ikke gode ord. 700-tallet var så utydelig at jeg altfor ofte trodde det sto 900 i stedet. «Yes. Nå har jeg tatt 900 trinn». Men så falt verden i grus da jeg plutselig fikk øye på den «ekte» 900 en del melkesyrepoeng seinere.

* 1000 trinn-markøren: Var det tallet øynene speidet desperat etter i løypas bratteste parti. Den ga seg til kjenne «fashionably late», som en ekte diva. Etter dét, begynte jeg å telle de siste trinnene. Det skulle visst være 78 igjen, men av en eller annen grunn landet jeg på alt mellom 77 og 83 for hver runde jeg tok.

Krabbebevegelser

Og DER var jeg på toppen. Så løp alle sammen jamrende ned i en sikksakk-bratt bakke tilbake til stadion.

Jeg var en av svært få løpere som faktisk løp ned bakkene. De fleste begynte å halte nedover. Jeg observerte minst fire stykker som gikk baklengs nedover, noen andre bevegde seg sidelengs som en krabbe. Jeg løp forbi dem, men flere av de mannlige O2-maskinene tok meg igjen i trappetrinnene etterpå.

Nå og da blåste hornet fem ganger. Det skjedde hyppigere og hyppigere. Det gjaldt ikke de gale bergenserne. De var i løypa. Det kunne alle høre.

Nede ved stadion hadde ultraløper og foreløpig 2. plass Helena Steinsen tenkt å gi seg. Hun hadde det smertefullt i det ene låret. Einar var i ferd med å ta fram hornet, men det fikk jeg stoppet. Jeg ønsket at hun skulle fortsette. Hun burde prøve å hvile først. Hvile bort muskelspenningene. Jeg dro madrass, pute og dyne ut av bilen og ba henne om å legge seg nedpå. Til min glede gikk hun med på den. Einar la fra seg hornet.

Tredje bukkene bruse

Etter 16 timer subbet jeg opp trappene. Varmen var reine «dræben» nå. Jeg følte at jeg drakk og drakk, men kroppen fikk liksom aldri nok væske. Einar sto midt i trappa og observerte oss. Rune, som var i soleklar ledelse, ble dessverre kommandert til å gi seg. Like etter fikk Steinar klokkeklar beskjed om minst én time pause. Han ble tatt på fersken i å sjangle i trappa.

Jeg var tredje bukkene bruse i løypa, men arrangørtrollet slapp meg forbi.

Helena Steinsen kom plutselig flaksende ned bakken. Hun hadde fått vinger. «TAKK for hjelpen! Nå føler jeg meg helt fin», strålte hun. Jeg blir glad av sånt. Det endte med at hun fikk 2. plass med hele 24 runder. Hun hadde nemlig tenkt å bryte på 15 runder. Litt av et comeback.

Vant bøtta

Kroppen er mitt tempel, jeg gir den det den vil ha. Og etter 21,5 timer ville den ha timeout. Jeg fikk et anfall av synsforstyrrelser og mange svarte prikker foran øynene opp det bratte overrennet. Jeg klamret meg til rekkverket. Jeg skjønte tegninga. Det gjorde trappetrollet (Einar) også, og kommanderte hvile. Jeg var totalt enig. Jeg hadde fått solstikk.

Jeg lå og slappet av på madrassen og drakk farris etter farris en times tid. Jeg kjente meg glad. 34 runder i Vikersundbakken. Jeg har jaggu løpt 34 runder. Jeg vant bøtta.

Jon Brunvoll tok over en soleklar ledelse blant herrene, og var godt på vei opp på runde nummer 40, mens Rune satt nede på en klappstol ved siden av meg og suttet på en flaske øl.

Han ga meg en flaske også, og understrekte at deltakermedaljen rundt halsen hans fungerte ypperlig som øljekk.

Burger og øl

Jeg spiste en ny burger og tok meg noen slurker. Alt var bra nå. Re-hydrert av væske og mat, klar i toppen. Det var bare å heie inn de andre på slutten.

For et nydelig arrangement!

Så hvorfor løper jeg noe så ekstremt som ultra? Jeg tror hele denne racereporten ga deg en forklaring. Jeg har gitt meg selv en opplevelse og et minne for alltid. Et godt og morsomt minne. Og en mestringsfølelse som føles godt.

Så kjære kroppen min: Jeg gjør ikke dette mot deg, jeg gjør det sammen med deg.

Takk for laget.