UTØVERBLOGG: En sen mandagskveld, 18. oktober 2021, lå jeg i senga med blanke øyne. Kroppen var helt utmattet. Hodet fullt av ubesvarte spørsmål og forvirring. «Hvem er jeg nå?»

Jeg hadde nettopp spilt min siste fotballkamp for Vigør. Min siste kamp på Macron Arena. Kanskje min aller siste fotballkamp noensinne? Jeg hadde lagt skoa på hylla. Tatt farvel med min første, store barndomskjærlighet; en sport så fantastisk og vidunderlig som bare fotball kan være. Nå var et kapittel av livet over.

Vil aldri glemme tiden i Vigør

Jeg har spilt seniorfotball fra jeg var 15 år, og fotball har vært en del av identiteten min og hvem jeg er, så lenge jeg kan huske. Gjennom fotballmiljøet har jeg dessuten blitt kjent med mange fascinerende og fine mennesker og fått venner og «familie» for livet.

Jeg vil aldri glemme tiden i Vigør, en fantastisk klubb som tok imot meg med åpne armer fra dag én. Totalt tilbrakte jeg åtte sesonger i klubben, som spiller, kaptein og også trener.

Stoppet av operasjoner

Så, hvorfor slutte? I en alder av 29 burde jeg optimalt sett hatt mine beste år på fotballbanen foran meg. Dessverre ble dette bildet forkludret av et trøblete kne.

To operasjoner i løpet av to år skapte fysiske utfordringer jeg ikke var forberedt på. Selv om opptrening ble fulgt til punkt og prikke, virket det som om fotballbevegelsene ble for tøffe for kroppen og belastningen totalt sett for stor. Kirurgen som opererte meg gang nummer to ga følgende beskjed; «Det kan være du må gi deg med fotballen, avhengig av hvordan kneet responderer fremover.»

De ordene dundret i hodet mitt hver gang jeg entret den grønne matta i tiden etter. Det nye kunstgress-dekket på Macron Arena gjorde ikke situasjonen lettere. Jeg har aldri spilt på en bane så glatt og uforutsigbar som hjemmebanen ble. Dette førte selvsagt til at jeg kompenserte ved alltid å spille 80 prosent i frykt for å skade kneet ytterligere. Det er langt fra ideelt og ikke særlig klokt heller.

«I en alder av 29 burde jeg optimalt sett hatt mine beste år på fotballbanen foran meg. Dessverre ble dette bildet forkludret av et trøblete kne». Foto: Daniel Haus

Forelsket meg på nytt

Men rett før den andre operasjonen skjedde det noe veldig uventet. Jeg forelsket meg på nytt. Etter et langt fotballekteskap, fant jeg en ny lidenskap. En idrett som pirret min nysgjerrighet og opptok stadig større tid av hverdagen min. Nemlig padel.

Padel er en blanding av squash og tennis. Man spiller to mot to inni et bur på en bane som er 10x20 meter, omgitt av glass- og gittervegger.

Det viste seg fort at kroppen min, og kneet især, tålte padel bedre enn fotball. Etter fotballtrening måtte jeg stadig ise ned kneet, men jeg hadde ingen problemer med å spille padel fire timer daglig. Dette trigget meg. Jeg hadde spilt aktivt tennis ved siden av fotballen i mange år, og likte det. Men padel var noe nytt og spennende som inspirerte meg enda mer.

Da covid-19 satte en stopp for fotballivet i halvannet år, ble padel altoppslukende for meg. Jeg begynte å trene daglig, med fokus på detaljer, teknikk og øvelser, noe jeg ikke hadde gjort siden jeg i ungdomsårene trente til å bli fotballproff i Premier League.

«Jeg forelsket meg på nytt. Etter et langt fotballekteskap, fant jeg en ny lidenskap.» Foto: Privat

Fra ny hobby til jobb

Etter hvert gjennomførte jeg trenerkurs og startet med å gi privattimer og holde treninger. Miljøet i padelen bare vokste og vokste, og for min del har det vokst så mye at jeg fra høsten av skal ha permisjon fra lærerjobben min, for å jobbe 100 prosent med denne sporten for Just Padel.

Mange har spurt meg om jeg savner fotballen? Svaret har alltid vært «Nei, men spør igjen ved sesongstart i april». Nå er vi i april, og skal jeg være ærlig, er savnet mye mindre enn jeg fryktet.

Selvsagt savner jeg de flotte menneskene og miljøet. Humoren og diskusjonene. Men selve spillet, er jeg mer usikker på. Grunnen er at padel erstatter så mye av det fotballen ga meg. Man kjemper for hvert poeng på padelbanen på samme måte som man kjemper i hver duell på fotballbanen. Og det er like mange flotte mennesker i begge miljøer.

Sølv i sørlandsmesterskapet

Det hører selvsagt til historien at jeg det siste halvåret har fått delta i turneringer og konkurranser som NM i november, We Love Padel-turneringer, og senest sørlandsmesterskapet for et par uker siden der Tormod Skov Skov og jeg spilte oss helt til finalen, før vi tapte en jevnspilt kamp.

«Tormod Skov Skov (t.v.) og jeg spilte oss helt til finalen i Sørlandsmesterskapet i padel, før vi tapte en jevnspilt kamp.» Foto: Privat

Følelsen det ga meg å score mål foran publikum på Macron Arena er helt lik den jeg får når jeg smasher ballen ut av padelbanen, eller når stoppballen sitter akkurat slik den skal.

Akkurat nå er padel den raskest voksende sporten i verden. Kanskje fordi læringskurven er så bratt, slik at spillere tar nye steg hver gang de spiller? Eller kanskje fordi det er sosialt og treffer folk i alle aldre? En ting er i alle fall sikkert. Padel er kommet for å bli, ikke minst i mitt liv!