Vekta har vært problematisk i store deler av livet mitt. Jeg har lyktes gjentatte ganger å gå ned i vekt, ved bruk av ulike «kurer» med ulikt navn og innhold. Jeg har gått ned, for så å gå minst like mye opp igjen. En evinnelig vond spiral, hvor vekta øker for hver ny kur og for hvert år som går.
På det tyngste har jeg veid rundt 200 kilo fordelt på mine 164 centimeter.
Redd for å dø
For seks år siden startet min reise mot en varig livsendring. Det første store steget for meg var at jeg hjemme i sofaen våget å erkjenne at vekten min nå var så høy at jeg faktisk var redd for at jeg skulle dø av fedme. Jeg kjente at jeg var kommet dit at det nå var to be or not to be. Jeg oppsøkte min fastlege og uttrykte stor engstelse over at jeg var blitt så stor at jeg slet med å bevege meg. Jeg hadde skyhøye verdier på blodtrykk, blodsukker og kolesterol og måtte bruke pustemaskin grunnet pustestopp. Jeg var rett og slett en stor tikkende bombe.
I samråd med fastlegen ble jeg henvist jeg til kirurgi og slankeoperasjon. Det var under en vesentlig forutsetning – at jeg på tross av henvisningen ville bruke de to årene som er anbefalt før en operasjon til å gjøre ett siste forsøk på å få til en vektnedgang. Målet var å bli sunnere overvektig. For meg var dette svært viktig og riktig, fordi operasjon var noe som skremte meg. Tanken min bak denne avgjørelsen om en siste innsats var at uansett om de to årene munnet ut i en operasjon ville det være en vinn-vinn-situasjon. Fordi endringen i hodet må være like mye til stede ved et kirurgisk inngrep, som utveien for vektnedgang.
Slapp slankeoperasjon
Det ble heldigvis aldri noen operasjon på meg. Jeg har klart å endre livsstilen totalt, og kvitte meg med vekta av godt og vel en voksen person. Med mine 110 kilo har jeg fortsatt en forholdsvis høy vekt, men jeg er ikke lenger noen tikkende bombe og jeg kan bevege meg og trene av hjertens lyst. Og da har jeg i min verden lykkes. De viktigste er tross alt at kroppens er frisk på utsiden og innsiden.
Den viktigste og største forskjellen fra alle mine tidligere mislykkede slankekurer har vært at jeg våget å erkjenne min egen fedme og redselen for min egen helse og eget liv. I denne erkjennelsen har det vært en dyptgående motivasjon til endring for MIN skyld. For at jeg ville og måtte endre kurs hvis det var å leve jeg ville. Å kunne hente denne motivasjonen i meg selv i mitt eget hjerte, har vært helt avgjørende for at jeg har lykkes. Det er i disse rommene i meg selv jeg må inn å hente mot og krefter for å orke, når hodet og kroppen helst vil la være. Jeg må konstant minne meg selv på hva jeg ikke kan eller vil tilbake til.
Kan aldri nå drømmevekten
Kunnskap har også hatt avgjørende betydning. I henvisningen til kirurgisk inngrep i Tønsberg fulgte samtaler med leger som en del av opplegget. For meg ga disse samtalene en unik forståelse av egen vekthistorie, og hvilke utfordringer og ikke minst begrensninger som ligger i det å ha vært på alle steder av vektskalaen, sammenlignet med dem som alltid har hatt en noenlunde stabil vekt.
For første gang fikk jeg høre at jeg aldri kunne veie 60 kilo, noe som for meg alltid var drømmevekten. Begrepet medisinsk vekt fikk et innhold. Og for meg med min vekthistorie betyr det at hjernen aldri vil tillate meg å veie så lite, ettersom min medisinske vekt var mer et tresifret tall. Det gjorde faktisk vondt å høre. Men i stedet for å grave meg ned, valgte jeg helt bevisst heller å tenke på det som forklarende og forløsende. Først da forsto jeg mer av at jeg tidligere hadde klart vektnedgang, men ikke vedlikehold. Tallet på badevekta hadde vært for lavt.
Kontroll over egen kropp
En varig livsendring skal i motsatt til «kurene» vare livet ut. Det innebar for min del at alle endringer jeg innførte på kost og trening, skulle kunne bære seg gjennom et helt liv. Å være realistisk i forhold til dette var viktig. Jeg innførte ikke flere endringer enn jeg kunne evne og klare, og som var så realistiske at de kunne vare. Å kjenne på mestring var viktig. Så endringene har skjedd i takt med at vekta ble lavere og kroppen klarte mer trening.
Planlegging og strukturering av kost og trening er også avgjørende. Jeg har alltid en ukeplan for hvordan kost og trening skal være. Jeg bestemmer når jeg skal trene, hva og hvor lenge. Det er også viktig å velge treningsformer som jeg liker og syns er gøye. Det er spesielt viktig i tyngre perioder.
Jeg vet også sånn omtrentlig hva jeg skal spise til de ulike måltider. Å forplikte seg ved til å gjøre skriftlige avtaler med meg selv har vært et viktig verktøy. Men viktigst av alt: Trening alene er ikke nok for å vinne kampen mot kiloene. Hverdagsaktiviten er avgjørende.
Den avgjørende hverdagsaktiviten
Jeg tenker aktivitet i det meste jeg gjør. Jeg går mens jeg pusser tenner, jeg bruker trapper i stedet for heis, og de dagene jeg ikke trener går jeg lange turer og sykler like lange turer. I sommer kjøpte jeg en elsykkel, og det har gjort at jeg i stor grad lar bilen stå. Jeg har syklet snart 150 mil, i stedet for å kjøre samme distanse med bil. Jeg trener mye i Vågsbygd og bor på Hånes. Det gjør at jeg får syklet tre mil opptil tre ganger i uka, I all slags vær. Elsykkelen er den beste gaven jeg har gitt meg selv, og er ikke minst et utrolig viktig verktøy i kampen mellom meg og egen hjerne, som helst ser at jeg får tilbake min maksvekt.
Min reise er ikke over, den vil fortsette livet ut. Og jeg har lovet meg selv at jeg skal klare dette. Det er en tøff kamp å vinne. Det krever gode og riktige valg hver eneste dag. Men alt går, bare en vil nok. Jeg har hatt store utfordringer i livet, både fysisk og psykisk. Denne reisen har gjort at min psykiske helse i dag er mye bedre enn jeg noensinne kunne våget å håpe på. At fysisk aktivitet er beste medisin, kan jeg skrive under på med tykke bokstaver.
Supre støttespillere
Jeg er heldig som har mange flotte mennesker rundt meg som alltid har støttet meg og har heiet meg frem. Det har betydd så uendelig mye. Takk til dere fine, dere vet selv hvem dere er. Reisen har blitt enklere og gøyere fordi jeg er så heldig å trene på Spring treningssenter, med daglig leder Lene Røstad i spissen. Der har vi et utrolig godt miljø. Ikke ett nedsettende blikk, ikke én stygg kommentar har jeg opplevd her. Her fant jeg først en fantastisk gruppe for overvektige. Den anbefales på det varmeste, eller det svetteste, burde jeg vel skrive. Jeg har over tid også klart å skyve på egne grenser, og trener nå i ordinære saltimer også.
Om ei drøy uke drar jeg med Spring på fitness camp til Kypros. Det er min store feiring av det jeg har klart å oppnå. Jeg er i mål. Jeg er så fornøyd og stolt over det jeg har klart.
Dere skal vite at det satt et godt stykke inne da Lokalsporten ringte for å spørre om jeg kunne være interessert i å dele min historie med dere som lesere. Dette fordi jeg absolutt ikke er dama som liker å profilere meg i offentligheten. Men jeg velger å gjøre dette fordi om jeg med min historie kan gi bare ett menneske som sliter med vekta håp om at det er mulig og lykkes – da er det virkelig verd å fortelle dette.
Les også: