Forbannelsen Lauvåsen climb

En bakke i ingenmannsland som går på utsiden av E18 i retning av Sørlandssenteret. Fem present snittstigning. En komma fire kilometer. KOM (King of the moutain, altså den rytteren som har raskest tid på dette segmentet/veistrekket) på to minutt og åtte sekund. Den «tittelen» har Endre.

Navnet stammer fra en tid da Strava autogenererte segmenter – derav betegnelsen «climb». Strava sluttet med dette da det ble klart at algoritmene som lagde segmenter ikke var helt vanntette og «climb»-segmenter dukket opp i hopetall også på flate veier og nedoverbakker. Uansett: Det er altså ingen som har eierskap over Lauvåsen climb. Det er et ganske tilfeldig generert segment på et helt tilfeldig veistykke.

Jeg har brukt en del tid på å fundere over hvorfor det er viktig å forsøke å sykle opp et slikt «meningsløst» veistykke så raskt jeg klarer… Og konklusjonen er at det ikke er noe annerledes enn hvorfor jeg forsøker å sykle et sykkelritt så raskt jeg klarer. Om det er to minutt eller to timer så er det et konkurranseelement i å presse seg selv til å yte så godt man kan og å sammenligne denne prestasjonen med andre som i bunn og grunn er den samme. For min del måles prestasjonene i ritt i plassering (fellestart hvor tid ikke er viktig) og prestasjoner på trening ofte måles på Strava-segmenter – mot mine egne tidligere tider eller mot andres. Men hvor godt resultatet ender opp med å bli enten i et ritt eller opp en bakke på trening er stort sett basert på de samme inputfaktorene: Var formen på en peak, kroppen uthvilt, kreftene disponert riktig, spiste jeg riktig osv.

Det er egentlig ikke noe mer spesielt med Lauvåsen climb enn tusenvis av andre Strava-segmenter der ute. Men det er et segment hvor jeg har vippet mellom å ha topplasseringen og andreplassen flere ganger de siste årene, og det er jo ikke noe som vekker konkurranseinstinktet mer enn litt kniving med lokale helter!

15 juli 2017

Ok, bena er kanskje ikke hundre prosent, men det blåser friske åtte meter per sekund fra sørvest da jeg kikker på vimpelen gjennom vinduet over morgenkaffeen. Jeg husker godt sommeren i fjor da jeg fikk mail fra Strava med «Endre Nyhagen just beat your time on Lauvåsen climb by 9s…». Yup, dette er dagen for hevn. Værgudene sier så.

To min og fjorten sekund med 551 watt i snitt. Ny KOM og nå er det Endre som får mail fra Strava. Ha!!! KOMen er hjemme igjen! Jeg avrunder økten med å sende ut skrytebilder på Instagram og Twitter. Og stikkende kommentarer på Strava naturligvis.

Pjysst! Øl åpnes i mangel på sjampis! Solsengen intas.

Litt senere: Pippip på telefonen, mail dukker opp: «Uh Oh! Endre just stole you KOM!».

Hva i svarte hel#@$£te!!! Endre har dratt ut på direkten, syklet den forbanna bakken Lauvåsen climb og tatt tilbake KOM’en. Ny tid på to min og åtte sekund med 588watt i snitt….

Det er jo selvfølgelig et smart trekk av ham. Vinden var perfekt og han hadde tydeligvis gode bein. 588watt i over to minutt lukter det svidd av. Kudos til ham. Yeah right. Lokalmafiaen passer på KOM’ene sine!

2 august 2017

To uker senere og jeg har gjort grundigere analyse denne gangen. Bakken har 5 prosent i snitt, men starter med en nesten 10% kneik før et litt slakere parti på 3-4 prosent. Nøkkelen her er ikke å dunke jevn watt i snitt hele bakken, men det å beholde inngangsfarten opp den første kneika på rundt 40 km/t ved å klemme inn 800-1000 watt. Med god medvind bør man kunne deretter ligge på 400-500 watt et stykke før en ny liten kneik ca halvveis hvor man må legge inn en 20-sekunds hardt drag igjen før et siste flatere parti med all-in spurt til mål.

På min Garmin Edge 520 har jeg satt inn Lauvåsen climb på Strava Live Segments for å få feedback underveis mot KOM’en. Dette er noe jeg svært sjeldent bruker, men her er marginen såpass små og om jeg ser f.eks. at jeg ligger ett sekund bak mot slutten så vil dette kanskje bidra til å kunne tyne bena maksimalt i sluttspurten.

Jeg hadde en skikkelig hardøkt for tre dager siden, en kortere intervalløkt i forgårs, og hviledag i går. Litt dårlig søvn men yr.no lover 6m/s sørvest vind, så dette kan være dagen!

Bøttehjelmen og aerohjul ligger hjemme på Stabekk… Om snittfarten på segmentet skal være over 40kmt så hadde det kanskje vært noen sparte watt her?… Jeg under på om Endre har brukt temposykkel da han satte tiden sin… Eller kanskje han hadde opptrekk?… Drit og dra – jeg forsøker med utstyret jeg har.

Det tar en halvtime fra hytta bort til segmentet. Jeg sykler medium hardt da det gjelder å bli god og varm og vekke bena til live. Med vilje har jeg droppet pulsbeltet. Her er det full fokus på watt: Bena er motoren, hjertet er ‘bare’ bensinpumpa. Jeg gidder ikke bli stressa av makspuls – enten pumpes de nødvendige watt inn i pedalene eller så sykler jeg hjem igjen.

På vei bort passerer jeg noen andre syklister opp en liten bakke. De kunne like gjerne stått stille da jeg suser forbi de. Men det er ikke disse dødelige jeg er ute etter i dag. Det er han melkesyrejunkien, superdupermosjonisten, og potensielle hjerteflimmerpasienten Endre jeg er ute etter.

Lett å få negative tanker. Fasikken at jeg spiste så stor frokost. Bare sukker og drit i Müsli – det greiene der er jo ikke sunt i det hele tatt. Og hva skjer med vinden egentlig? Skulle det ikke komme fra sørvest? Synes jeg har medvind nå og jeg sykler nordover mot Søm?

Jeg gidder ikke kjøre noen recon. Nå kjenner jeg bakken såpass bra og har gjort analysene så det blir bare å sykle rett inn og gi full gass på første forsøk. Ligger på 300-400 watt ved inngangen til gangbroen før segmentet starter og når det dukker opp «100 meter to start» på Garminen reiser jeg meg opp med hendene i bukken for å nesten-spurte opp den første kneika.

Det føles bra! Første kneika føles kortere enn tidligere og jeg er på første flaten. Men hva skjer med vinden? Det blåser helt klart fra høyre og sidevind er ikke KOM-vind! Jeg er under 40 km/t hvor farten egentlig burde økes og ikke senkes. Langt bak i hodet roper en liten stemme «nope, dette går ikke», men adrenalinet og konkurranseinstinktet har ikke helt skjønt det enda… Live Segments sier at jeg ligger to sekund bak KOM’en halvveis… Plutselig skjønner bena teginga og slutter å tråkke. Ruller rolig oppover… Nederlaget er et faktum.

Høsten 2017

Skal jeg ned til hytta senere i høst, bena er gode og vinden er bedre. Da blir det et nytt forsøk.

Om ikke kan Endre suge på denne karamellen helt til 2018.

I’ll be back til forbannelsen Lauvåsen climb.