UTØVERBLOGG: Sprangridning er en unik idrett der samspillet mellom hest og rytter blir satt på prøve under konkurranse. Det kreves ekstremt mye trening for at en rytter skal kunne klare å ri på høyt nivå, det sies at man trenger 10.000 timer i salen for å bli profesjonell. I en alder av 21 år har jeg nå 16.000 timer i salen.
Å holde på med hest er ingen dans på roser, det er ekstremt mye arbeid og reising. I år regner jeg med å ha rundt 200 reisedager fordelt på ulike steder i Europa. Mine dager hjemme starter som regel klokka 08 på morgenen med å møkke ut fra hestene. Fra 10 til 18-20 rir jeg forskjellige hester, mange ganger opp til ti hester om dagen. Mine dager på konkurranse pleier å starte rundt 06 der alle forberedelsene for dagen gjøres, alt fra morgentrim på hestene til utmøkking og andre nødvendigheter. Jeg gjør dette for å være mest mulig forberedt og et steg foran mine konkurrenter. Resten av dagen prøver jeg å vinne.
Hesten gjør sporten unik, men dette er både positivt og negativt. Den «gode» hesten er svært kostbar, og jeg vil sammenligne min sport med rally når det gjelder den økonomiske biten. Derfor må jeg også kunne tjene penger på siden av konkurranseridningen. Dette gjør jeg ved å undervise andre på hesteryggen, og selge hester som jeg trener opp.
Året som snart er omme har vært et veldig suksessrikt år. Jeg har vunnet et par Grand Prix-stevner på internasjonalt nivå, gull i norgesmesterskapet, gull i nordisk mesterskapet for lag og klatret hele 700 plasser på verdensrankingen til nummer 456. I høst deltok jeg i min første verdenscup, som den yngste i startfeltet. Jeg fikk kun en feil fordi jeg brukte 0,38 sekunder for lang tid på å gjennomføre banen.
Det er også store skuffelser i sprangridning. I Europamesterskapet i Irland i år var jeg helt suveren. Jeg lå som nummer tre fram til finaledagen, og de fleste trodde jeg kom til å vinne for min hest hoppet som den aldri hadde hoppet før, Kommentatorene hadde allerede utnevnt meg som en av medaljevinnerne. Men da finaledagen kom, fikk min hest en liten skade og jeg kunne ikke ri. Dette gikk veldig hardt inn på meg, og det hjalp ikke mye at jeg hadde fire dager med lastebilkjøring for å komme hjem.
Men slik er det med sprangridning – det er flere nedturer enn oppturer og hvis du ikke kan takle nedturene så må du skifte idrett, for nedturene kommer garantert.
Jeg har mål om å bli best i verden, men veien dit er lang. Jeg har dessverre en stor økonomisk utfordring, men trener hver dag for å bli så god rytter som jeg overhode kan bli. Når alt klaffer, har jeg tror på at jeg kan slå alle. Mitt motto er: «Jobb hardt og vær ydmyk.»