La oss ta genene først.
Jeg er den verste taperen noensinne, og jeg kan bli oppriktig sur fordi jeg ikke vinner en runde brettspill. Jeg skylder på min far for dette, da han er – om mulig – enda verre. Jeg har løpt til jeg besvimte under de årlige vennskapelige «kameratlekene» på Tromøy, bare fordi jeg ikke ville se meg slått av gutta selv om alle er aktive utøvere i triatlon, fotball etc. Det er vanskelig å forklare når denne «kroniske tapeallergien» først startet, men jeg kan ikke huske tilbake til en tid der jeg tenkte at det viktigste er å delta, ikke å vinne. Den som kommer på andre plass er den første taperen.
Omgivelsene rundt meg. Det å dra nytte av andres energi og positivitet er noe jeg føler gir meg skikkelig drivkraft.
Det kan være noe så enkelt som at samboeren min gir meg et kyss før trening og sier «Kick ass!» Det kan være fisketurer med kompiser til langt på natt.
Det kan også være gleden av at arbeidsgiveren min, Skarpnes, har laget mange lodd til meg slik at jeg får kastet med riktig utstyr i oppkjøringen mot EM. Dette er utstyr jeg hadde måttet betalt flere tusen kroner for å få laget på et verksted. Når man opplever en så stor gavmildhet fra arbeidsgiveren, er det mye lettere å stå en time eller to over vanlig arbeidstid for å få ferdig et prosjekt.
Målrettethet.
Jeg har alltid mål. Mål i form av plasseringer i konkurranse. Jeg bruker mye tid på å følge med på hva konkurrentene mine gjør i sin trening, og kan ut i fra det analysere omtrent hva jeg må klare å løfte/kaste/bære for å slå dem på konkurransedagen.
Det er ingen miljø for hverken grepstrening eller Highland Games her i landet, så jeg har brukt både You Tube og ulike fora for å lære om teknikker og treningsfilosofier. En er ikke sterkere enn det miljøet man er i, og når man bruker hele verdens utøvere som miljø og målestokk, kan man bli temmelig sterk.
Mine mål er klare for høsten:
EM i Highland Games 23. august – topp fem-plassering.
Austrian Open Grip Championship 26. september – 1.plass.
VM i grep 31. oktober – 1. plass.