De siste månedene har vi fått oppleve kiting mellom isflak i Høllen, «snøstorm» på Sjøsanden, 35 minusgrader i telt på Sentrale Hardangervidda og 27 sekundmeter i kastene sist helg på Småroi/Lufsjå på Hardangervidda øst, skriver kristiansanderen Kristian Mosvold (45). De siste månedene har vi fått oppleve kiting mellom isflak i Høllen, «snøstorm» på Sjøsanden, 35 minusgrader i telt på Sentrale Hardangervidda og 27 sekundmeter i kastene sist helg på Småroi/Lufsjå på Hardangervidda øst, skriver kristiansanderen Kristian Mosvold (45). Foto: Kristian Mosvold

Kiting året rundt

Kiting kan utføres både på snø og vann, og jeg utfolder meg i denne sporten to-fire ganger i uka, året rundt.

Lokalsporten har utfordret meg til å skrive litt om kiting samt hvorfor og hvordan det hele begynte. Det siste spørsmålet fikk en litt eksistensiell touch for meg, for når og hvorfor startet det egentlig? 

Var det fordi Mie på DNT Sør var så hyggelige å la oss være vertskap på Lakkenstova i flere år? Et glimrende utgangspunkt for turer og kjennskap til vinterfjellet. Landskapet ved Sandvasstjønnæ er slik at vår sønn Michael lurte på hva som befinner seg bak fjellveggen man ser rett på – og ville videre på «ekspedisjon» gjennom heiane mot Josephsbu. Et første stavtak mot lengre og mer «ekstreme» turer. 

Eller var det turen fra Haukeli til Hovden der vi knapt tok et stavtak mellom Holmavatn og Sloaros? Turen ble foreviget og var med i Barnfilmfestivalens filmkonkurranse.

Haukeliseter er et fint sted å begynne å kite – knappe fire timer fra Kristiansand. Foto: Kristian Mosvold

Sikkert er det at mange gode naturopplevelser og ikke minst mange hyggelige møter med andre turfolk på hytter og stier la et godt grunnlag for å ville bruke naturen. Vinterferien 2017 var vi på tur gjennom Setesdalsheiene da vi møtte en av verdens beste kitere, Jonas Lengwiler, på Josephsbu. Han kiter stort sett topper i alpene, men var nå på en ekspedisjon Norge på langsmed kite. Det var selvfølgelig veldig inspirerende for en tenåring. Og da vi kom ned igjen til Fjellstova på Ljosland, søkte vi opp muligheter for kurs. Vi fant ett som hadde åpent for en 14-åring. Så en måned seinere gikk turen til Haukeliseter og kiting en hel helg for Michael – mens jeg tok turen til Hellevassbu på fjellski. 

Helgen var en suksess, og sparepenger ble brukt på en kite. Men vel ned i Kristiansand, var vinteren over. Hvordan få brukt kiten nå?

Kitesurf – kiting på vann

Det fine med kite er at det samme utstyr kan benyttes på snø og vann. Det er bare å bytte ut ski med brett. Nye telefoner for å finne et kurs på vann. Selv hadde jeg hørt historier om folk som var blitt løftet opp av vannet og inn på rullebanen på Sola flyplass etc. – så jeg var ekstremt engstelig for denne nye sporten vi tydeligvis var på vei inn i. 

Men da vi ringte Kristiansand kiteklubb (nå Sørkite), fikk vi et første møte med et inkluderende miljø, som gjerne tok seg tid til nye medlemmer. 

Daværende leder i klubben Tallak Tveide sa at han kunne ta oss med ut en dag helt gratis når det var vind. Så noen dager seinere var hele familien samlet på kiteodden på Hamresanden. Akkurat nok vind til at Michael kom opp på brett første gang.

Antiklimaks

Og så ble det planlagt danmarkstur. Med den jevne vinden som er i Danmark, ble det full suksess alt første ettermiddag ved Nibe i Limfjorden. Opp på brett, og flere lange drag langs stranda. 

Og der begynte også min karriere. Jeg forsto at her var første gang jeg måtte trå til med kjøring til en idrett – og kunne like gjerne begynne også selv. 

Jeg prøvde hele tre ganger å få betalt for instruksjon, men forsto at mange kiteinstruktører helst vil kite selv når det er vind, så det ble aldri til noe. Men fikk da også oppleve det fine at man må lære av sine barn – og fikk opplæring i grunnleggende teknikk og isikkerhet, og så var det bare å plaske rundt i vannet og prøve å få kontroll.

Neste dag kom det store antiklimaks: Vindstille i Danmark! Hva skal vi finne på nå? 

Nå som vind var en kritisk faktor, oppdaget vi hvor ofte det faktisk er vindstille. Der er ikke hver dag en høne blåser av vagle på Lista – og heller ikke hver dag det er snøføyke og stengte veier over Haukeli. Været er faktisk stort sett ganske pent.

Sesongåpning på Kviljosande. Andreas Tønnesen tar korteste vei gjennom brenningene. Foto: Kristian Mosvold

Så hva har kiting tilført (tur-) livet?

Først og fremst å få oppleve naturen når man ellers ikke ville være ute. Man blir ikke mer våt av litt regn når man alt er i våtdrakt. Og opplevelsen av kraftige regnbyger på vannet er helt unik. Ikke minst når sola bryter igjennom kanskje bare noen sekunder. 

Man kan heller ikke være kresen på rett vindstyrke når man er i fjellet. Man må nesten ta den man får – og lærer seg hvordan man skal takle det. Enten det er for lite eller for mye vind. I verste fall må man ta ned kiten og ta beina fatt – så da er det lurt å ha feller og sammenleggbare staver i sekken. 

Når hastigheter fort går opp mot 60 km/t – er det lurt å ha tatt hensyn til at retur kan skje på randsoneski eller splitboard med feller. 

Sidestilt med naturopplevelsen har kiting gitt tilgang til et helt nytt miljø som tar samtalen om været til et nytt høydepunkt. Alt dreier seg om vindstyrker og vindretninger. Kastede vind, fralandsvind og solgangsbris. Og så hvordan man skal få en best mulig økt under de rådende forhold. Hvor stor kite? Og ikke minst hvilken «spot» – det vil si hvor vi skal kite. 

Vinden fører oss langs hele kysten

For det er en tredje flott ting med denne idretten. Vi kjører dit vinden er – så vi får sett mange nye steder. 

Vi har kitet på Tangen, i sentrum av Kristiansand (video). Men da må vindretningen være nesten rein øst. Hamresanden og Høllesanden er mer naturlige områder – kun 20 minutter kjøring fra sentrum til hver av dem. Men av og til må vi kjøre til Sjøsanden eller Lista i Sørvest – andre ganger til Groos eller Bjellandstranda i nordøst for å finne vind. Er man litt fleksibel, kan man lett få kitet tre-fire dager i uka når man bor på Sørlandet.

Sjøsanden ved Mandal er en flott «spot» vi bruker hele året. I sommersesongen går vi ut fra naboen, Lordens. Foto: Privat

Det som kanskje er mer overraskende for mange (som ikke kommer fra Sørlandet), er at landsdelen også ligger veldig sentralt til med tanke på fjellet. Det er ikke noe kortere til Høyfjellet fra Oslo enn fra Kristiansand. 

Nærmeste kitebare destinasjon er Vardheia på toppen av bakken i Bortelid. Nøyaktig 1,5 timer å kjøre. 

Og på både Knaben og Ljosland er det muligheter. Men tar man turen til Hovden, er man faktisk i et av Norges fineste kiteområder. Hovden er også temmelig lite brukt, da de fleste som kommer utenfra reiser til Haukeliseter. Men Hovden byr på et gigantisk område nord for skisenteret nedenfor og ovenfor Nos. Samt ikke minst mellom Auversvatn, Venevasshaddi og Galten. 

Og så er det en idrett der man kan benytte vannet hele året. 

De siste månedene har vi fått oppleve kiting mellom isflak i Høllen, «snøstorm» på Sjøsanden, -35 grader i telt på Sentrale Hardangervidda og 27 sekundmeter i kastene sist helg på Småroi/Lufsjå på Hardangervidda øst. 

Sesongåpning

Selv om sesongen på vann varer året rundt, er det klart at det er noe spesielt når sanden faktisk varmer føttene. Allerede i februar hadde vi en dag på Kviljosanden på Lista som kan karakteriseres som en slags «sesongåpning» – med gode sommertemperaturer på stranda (litt kaldere i vannet). Vi var tre kitere utpå – mens neste tur vi var på vannet i Høllen, var det fem.

Nå framover går temperaturene bare oppover – og kitere blir nok å finne på en spot nær deg når det er for mye vind for andre til å nyte strandlivet. Så da er det bare å henge seg på!

Sesongåpning på Kviljo. Her er Nils Olav Dunsæd i lufta. Foto: Kristian Mosvold

Hvordan komme i gang?

Kjøpe en treningskite og gå på kurs, er rådet. Og så er det viktig at man har tid etter kurset til å være mye ute. Har man først “knekt koden” er det som å sykle, man glemmer det aldri. 

Er man en familie eller gjeng som skal ut, er det viktig å la alle ta det i eget tempo. Det kan føles litt skremmende med kreftene i kiten, og noen liker ikke kaldt vann etc. Men hvis man tar det i eget tempo, og tenker at man først og fremst har en fin dag sammen ute, får man en god opplevelse – og vil alltids lære kiting på et tidspunkt. Selv har jeg aldri drevet med brett, actionsport eller noen form for vindsport før jeg så smått begynte med alpint og altså kiting ettersom familiesituasjonen krevde det. Jeg var ikke blant de raskeste til å lære teknikken – men har nå en hverdag der jeg er ute to-fire ganger i uka, året rundt.

Sørkite er også på Facebook