UTØVERBLOGG: Jeg fikk dette løpet i disputasgave av niesen min, Mirjam, inkludert transport til løpet og selskap på startstreken. Stort finere gave kan man ikke få. Dette er et løp jeg har sett på og har hatt lyst til å fullføre i flere år, og endelig skulle jeg få oppleve den fantastiske naturen i Stranda.
Etter en litt tung løpesesong preget av sykdomsperioder, stress og mindre overskudd, var jeg glad for at dette var et løp på bare 25 km. For 25 km, det fikser man uansett, selv om det er noen høydemeter. Deilig med et kort og dermed lettere løp, tenkte jeg. Så feil kan man ta.
Verdenseliten på plass
I forkant hadde jeg selvfølgelig lest meg opp på løypa, og trodde jeg visste hva jeg gikk til. Vi startet på en grusvei de første 3 kilometerne og feltet bølget seg av gårde. Løpet var i år en del av Golden Trail-series, noe som betydde at verdenseliten i terrengløping var til stede. Jeg lot folka løpe av gårde, og holdt selv et jevnt gåtempo med det jeg følte var passe puls.
I og med at vi steg omtrent 100 høydemeter for hver kilometer vi tilbakela, hadde jeg ingen behov for å løpe for å få opp pulsen. Mirjam og jeg holdt følge i starten, men etter ca. 4 km følte hun seg sprek, og vi avtalte å løpe videre hver for oss. Jeg jobbet meg videre oppover i så høyt gåtempo som jeg klarte, og var ekstra fornøyd da jeg klarte å ta igjen og passere en rygg etter ca. 5 kilometer. Nå hadde jeg to løpere bak meg!
Trolsk natur
I motsetning til Sørlandet, som har hatt en tørr sommer, har Sunnmøre fått massevis av nedbør og været var meldt ruskete på selve løpsdagen. Jeg trøstet meg med at det bare var på noen topper det var meldt noe særlig vind, og at det ikke skulle regne hele dagen. Naturen var trolsk å bevege seg i, og jeg måtte stadig vekk stoppe opp og ta innover meg hvor vakkert det var.
Skylaget kom og gikk, så innimellom fikk jeg utsikten ned til fjordene. Jeg var usikker på om høydeskrekken min ønsket seg klarvær hele tiden, men samtidig var jeg glad for å få litt utsikt iblant. Løypa bar preg av at terrenget var ekstremt vått og at ca. 700 løpere hadde passert foran meg. Det vil si at jeg beveget meg i tidenes gjørmefest. Ofte var lyngen på siden et bedre valg enn stien.
Flere brøt etter høydeskrekk
Etter omtrent 8 km kom jeg til den første drikkestasjonen, og jeg var i perlehumør og nøt turen. På dette tidspunktet hadde jeg også lagt bak meg omtrent 800 høydemeter, men det var da det virkelig skulle bli bratt. På dette tidspunktet møtte jeg en del løpere som kom feil vei. Det viste seg at de hadde brutt, og flere av dem sa rett ut at det var på grunn av høydeskrekk.
Hun ene sa: «I couldn’t do the wall. I tried, but I just couldn’t do it.» Jeg tenkte for meg selv at dette var jo interessant, og hvor ille kan det egentlig være? Dette er tross alt et offisielt løp, og jeg har ikke lest noe om en «vegg» i løpsbeskrivelsen? De skrev riktignok: «From Duklidalen the real climb begins as the course gets steeper up towards Mønet (1058 masl). There’s sections up to Mønet that is 45 degrees step, you will need to do some very light scramble here.» Altså, 45 graders stigning er da ikke noen vegg?
Ikke spesielt stor sjanse for å dø
Jeg hadde ingen problemer med å forstå hva min medløper mente da jeg kom dit. Det var bare å svelge et par ganger og innse at jeg skulle rett opp der, ja. Dessverre har jeg ingen bilder herfra, av to grunner. Det ene er at det er vanskelig å fange hvor bratt noe er på et bilde, og det andre er at jeg ikke turte å tenke for mye før jeg skulle begynne. Jeg har nemlig høydeskrekk, og den ble utfordret oppover her.
Her var det bare å bruke armer, bein, knær og alt annet man kan klore seg fast med, og klatre oppover, meter for meter. På dette tidspunktet var jeg alene, men jeg trøstet meg med at det var to løpere og en feieløper bak meg, sånn i tilfelle jeg falt. I tillegg var veggen slik at jeg stort sett ikke ville falle mer enn 2–5 meter før det ville stoppe opp. Altså ikke spesielt stor sjanse for å dø.
Dette fortalte jeg meg selv mens jeg jobbet meg oppover stigningen, og jeg måtte tidvis ta pauser både på grunn av anstrengelsen, men også for å roe frykten. Jeg forsøkte som best jeg kunne å ikke se ned. I dette området brukte jeg én time og ett kvarter på å tilbakelegge én kilometer, og likevel er jeg stolt. Ikke fordi jeg var rask, men fordi jeg turte å stå i det og jobbe meg gjennom der flere andre hadde snudd.
Etter disse stigningene kom jeg til et område med bratt steinur, der jeg skulle klatre videre opp til den høyeste toppen på Fremste Blåhornet på 1478 høydemeter. Altså, ikke at det gikk raskt med meg her heller, men dette var nesten kos.
Fordelen med å klatre i steinur, er at det må være veldig bratt for at man skal rulle så langt om man mister taket. Så her hadde høydeskrekken litt pause, og det handlet bare om å jobbe seg oppover. Det siste stykket opp til toppen skal man også ned igjen samme veien i ura, og her så jeg plutselig en annen løper på vei ned. Jeg «skyndte» meg til toppen (tok meg likevel tid til et bilde på toppen), og forserte ura nedover så raskt jeg klarte. Jeg kunne se at jeg tok innpå hun foran meg! Dette var en skikkelig energiboost, og i midt hode løp jeg som en spretten gaselle ned ura. Det er mulig at eventuelle tilskuere ikke engang er enig i at jeg løp.
Røde Kors sto på en fjellpassasje, og jeg var spent da jeg så at den andre løperen nådde dem, for jeg var usikker på hvordan løypa fortsatte videre. Humøret ble derfor enda bedre da jeg så hun forsvant nedover mot dalen. Endelig litt nedoverløping! Men da jeg kom fram til Røde Kors, fikk jeg beskjed om at jeg skulle opp fjellet vi sto rett under – helt til toppen. Jammen, hva med hun andre, mumlet jeg spørrende. Nei, hun brøyt, fikk jeg til svar. Så da mista jeg ryggen, og fikk en haug med høydemeter som bonus. Bare å begynne på dem.
Sakte, men sikkert kom jeg meg opp til toppen av Heimste Blåhornet (1330 hm), og der var det to frivillige på toppen (alle topper hadde frivillige, så vi ble godt ivaretatt). Det er alltid hyggelig å se folk når man har vært mange timer alene i naturen, men jeg ble litt satt ut da han ene spurte om jeg hadde høydeskrekk. Altså, de kan da ikke finne på ting som er verre for høydeskrekken min nå?
Fint med kjentfolk
Jeg tenkte liksom jeg var ferdig med å være redd. Jeg svarte mannen bekreftende på høydeskrekk, og da sa han at jeg skulle slippe å gå alene ned fra fjellet. Selv om denne nedstigningen ikke var den verste for akkurat min type høydeskrekk, var jeg takknemlig for selskap. Vi beveget oss ned i svært teknisk terreng og over en relativt smal fjellrygg med bratte sider. Og som bonus, var det ikke mindre gjørmete her.
Vi prøvde ofte å bevege oss i terreng utenom stien på grunn av gjørme, og da var det fint med kjentfolk. Ellers hadde jeg ingen hemninger for å sitte og skli ned fjellkanter i gjørme på rumpa. Jeg må bare beklage all den gjørmen jeg tok med meg hjem igjen fra fjellet.
Det var en liten trøst å høre fra de frivillige som fulgte meg at de ble positivt overrasket over tempoet mitt ned fjellsida, og at jeg var raskere enn mange foran meg akkurat i dette partiet. Slikt varmer når man ligger i baktroppen, og det er godt å høre at man ikke er dårligst på alt.
Vi kom oss til slutt ned fra fjellet, og fant den andre drikkestasjonen. De hadde ikke så mye næring igjen utenom energidrikk og vann, og jeg ble litt betutta, for jeg hadde gleda meg til ei kanelbolle. Da tilbød den ene frivillige meg ei skive med kaviar og egg fra sin egen nistemat. Sjelden har ei brødskive smakt bedre. Jeg fortsatte videre i perlehumør! Nå visste jeg at jeg var ferdig med stigningene (Jada, jeg var klar over at det var en topp til jeg skulle opp på, men da snakket vi «bare» 100 slake høydemeter, det er ingenting etter en dag som dette), så her var det bare å gi på.
Jeg prøvde meg på noen løpesteg over flatene fram mot siste toppen, men det ble ikke så mange av dem. For nå som det var flatmark, var det selvfølgelig myr. Jeg prøvde å holde så høyt tempo jeg klarte, og var spesielt fornøyd med at jeg fortsatt hadde litt futt igjen opp den siste toppen. Derfra var det slakt nedover, og da planla jeg å løpe og kose meg. Nok en gang tok jeg feil. Nedover var det seig gjørme og på flatene myr kombinert med gjørme. Jeg brukte lengre tid ned fra toppen enn opp!
Sutremodus i gjørma
På dette tidspunktet tenkte jeg at jeg måtte slutte å være pinglete og bare tørre å gi litt på. Jeg gjorde det, men etter å ha gått skikkelig på snørra i gjørma et par ganger, skrudde jeg ned tempoet igjen. Og da gikk jeg skikkelig inn i sutremodus, fordi alt gikk så uendelig sakte. Da vet jeg heldigvis at det eneste som betyr noe er framdrift. Så lenge man setter ene beinet foran det andre gjentatte ganger, så vil man komme til mål.
Etter et hav av tid, kom jeg til slutt ut på asfalt, og jeg visste at nå var det bare et par kilometer igjen til mål. Endelig var det et underlag som jeg kunne løpe på, men så var det asfaltert nedoverbakke, og min muskulatur er overhodet ikke i stand til å skulle stå imot løpesteg på asfalt på dette tidspunktet. Den muskulaturen brukte jeg opp oppe i fjellene. Så da var det bare å gå videre da …
Seiersfølelse
Jeg kom i mål etter 11 timer og 21 minutter, og ble tatt godt imot av niesen min og andre med bjeller og stemning. (Mirjam løp i mål på 5:48 og leverte et knalløp!) Jeg var sistemann som fullførte, og det viste seg at de bak meg brøyt. Det er rart å være sist i mål et hav av tid etter vinnerne som løp på under 3 timer (!), og likevel føle seg som en vinner.
Men jeg grusa alle de som ikke stilte til start på grunn av dårlig værvarsel, og ikke minst de som ga tapt for høydeskrekk og terreng underveis. Jeg ga meg aldri, og jeg vant over høydeskrekk, terrenget og meg selv. Jeg fullførte et løp som viste seg å være fysisk og psykisk mer krevende enn alt annet jeg har fullført, og jeg skal aldri tilbake. Tror jeg, da.