Endelig skulle jeg få delta på Norseman Extreme Triathlon. Etter å ha vært med i det berømte lotteriet fem ganger fikk jeg endelig en billett gjennom en annen konkurranse Intersport Norge hadde. Endelig skulle jeg få svømme i en kald fjord, sykle over fem fjell, og så løpe en maraton som ender opp på toppen av Gaustatoppen. At noen i det hele tatt drømmer om å gjøre noe slikt er vel egentlig noe spesielt.

Jeg elsker å presse kroppen min til det ytterste, se hva den kan prestere i forskjellige konkurranser og ikke minst værforhold. Til daglig har jeg full jobb og triatlon er min hobby. Det skal vel ikke legges skjul på at jeg er en ekstrem kald person. I sommer har jeg ikke sluttet å bruke hverken ullsokker eller ulltrøye hver eneste dag. Så jeg har spurt meg selv mange ganger hvorfor jeg akkurat vil gjøre denne konkurransen. Jeg har riktignok hatt en helg på fjellet hvor jeg syklet gjennom Norseman løypa og løp deler av løpeløypa, men jeg orket rett og slett ikke svømme i Eidfjord. Måtte liksom bare utsette kuldeproblemet mitt litt til.

Avreise

Onsdag etter jobb var tiden for avreise. Bilen var allerede pakket, sykkelen stod på taket og jeg var klar. Sammen med min mann Peder som hovedsupport og to andre kamerater skulle vi takle denne dagen og konkurransen på best mulig måte. Vi reiste fra Arendal og tilbrakte en natt på hytta på Rauland hos mine svigerforeldre. De vartet opp med deilig middag og en god seng å sove i før vi satte kursen mot Eidfjord torsdag morgen. Torsdag ettermiddag var vi på plass i Eidjord etter en lang biltur. Det var godt å strekke på beina, men kroppen føltes selvsagt tung og sliten, slik som den som regel gjør rett før en slik stor konkurranse. Vi fikk sjekket inn, shoppet litt og småpratet med andre deltakere og deres supportteam. Det er alltid godt å komme på plass og treffe de andre som er i samme sone som deg.

Ukene før slet jeg med dårlig matlyst og mye nervøsitet i kroppen, men det forsvant ganske fort da vi ankom Eidjord. Nå hadde jeg bare lyst til å komme i gang, og denne tiden blir mer som en slags ventetid hvor man aller helst kunne ønske at startskuddet skulle gå om fem minutter. Etter innsjekk fikk jeg testet vannet. Hoppet uti med våtdrakt, dobbel badehette, neoprenhette og sokker, og ja, det var sinnssykt kaldt. Det føltes som om hele ansiktet ble helt numment, og jeg mistet følelsen i hele ansiktet. Men det var egentlig greit, for da følte jeg ikke kulda.

Jeg fikk heldigvis fort varmen etterpå og følte meg mye mindre bekymret enn jeg hadde vært noen dager tidligere. Fredag morgen var det felles svømming med servering av varm kaffe etterpå. Enda bedre føltes det denne gangen. Jeg skjønte at jeg kom til å klare å svømmeetappen likevel. Dette var ikke lenger min største bekymring for konkurransedagen. Fredagen gikk ellers bort til å teste utstyr, ta en siste avgjørelse på bekledning, gå gjennom ernæringsplanen og hvile mest mulig. Jeg fikk som vanlig ikke lagt meg tidlig nok, måtte bare ditt og datt, sjekke det ene og det andre, men med full kontroll er jeg mindre nervøs og får sove bedre. Rett før jeg la meg spiste jeg to store brødskiver med sjokade. Fikk faktisk gode fire timer på øyet, uten å våkne en eneste gang den natten.

Svømming

Jeg sto raskt opp kl 02 og spiste frokost, alle tre gutta stod opp samtidig som meg og fulgte meg bort til skiftesonen. Vi rigget sykkel og resten av utstyret i skiftesonen før jeg tuslet ut på båten i mørket sammen med alle de andre galningene. Jeg ble litt nervøs med en gang jeg kom inn på båten, men fikk småpratet med noen kjente og roet meg raskt. Jeg fant et bord med kjentfolk hvor jeg slo meg ned og pratet om andre ting enn konkurransen. 04:53 hoppet jeg uti sammen med en venninne. Vannet var kaldt, men ikke så kaldt som jeg hadde forestilt meg. Vi la oss et stykke fremme i klynga ikke altfor langt fra land og før jeg visste ordet av det var vi i gang.

Her gjør vi oss klar til å hoppe uti vannet fra ferga i Hardangerfjorden. Foto: Foto: Jan Sigurd Sørensen/Sophie Grindstad

Jeg svømte og svømte og så lysene langt borte i det fjerne, men følte aldri jeg kom nærmere. Vind, bølger og motstrøm gjorde det utfordrende og tungt, en gang måtte jeg stoppe raskt å se på klokka, for å se hvor lenge og langt jeg faktisk hadde svømt. Da var jeg halvveis, og fortsatt ikke så kald som jeg hadde fryktet. Det var bølger, vind og litt motstrøm. Da jeg endelig kom opp på land, kunne jeg ikke annet enn å smile. Jeg var så stolt og glad for at jeg hadde klart å svømme så langt og lenge i det kalde vannet. Jeg hørte meg selv si høyt «jeg klarte det». Kanskje litt tidlig å juble i en slik konkurranse, men det er viktig å sette seg delmål og være fornøyd underveis. Tiden var ikke noe å skryte av, 1:19, hele 9 minutter bak skjema. Da jeg endelig hadde fått tatt på meg alle klærne jeg skulle ha på meg og kastet meg på sykkelen var det heldigvis en som skrek til meg «ikke vær lei deg for svømmetiden, alle har svømt dårlig i dag, på grunn av tøffe forhold. Kjør på» Det var en god start og jeg fikk tilbake selvtilliten.

Sykkel

Godt i gang med syklingen og overrasket over at jeg ikke var så kald som jeg hadde fryktet. Jeg tråkket jevnt og trutt og passerte flere oppover Måbudalen. Rundt en av tunnelene traff jeg et hull og sykkelen hoppet litt og boksen med verktøy falt av. Å nei, tenkte jeg, allerede nå! Det skjedde så fort og jeg ikke tenkte på å stoppe, det burde jeg sikkert ha gjort slik at jeg ikke hadde bekymret meg så for å punktere uten verktøy de første 20 km hvor vi var uten support. Litt høyere oppe i en bratt bakke skulle jeg gire over på det letteste giret, men så viste det seg at det ikke funket. Det datt rett ned på neste gir, og dette skjedde allerede i første bratte bakke. Jeg ble selvsagt litt bekymret og visste at jeg trengte giret da vi kom til Imingfjell, den siste, lengste og bratteste bakken før siste utforkjøring.

Godt i gang med syklingen. Foto: Foto: Runar Skuggevik

Jeg prøvde likevel å flytte fokus og bare sykle videre. Over fjellet var det kaldt, regn og tett tåke. Jeg jobbet hardt for ikke å miste ham som lå foran meg av syne, redd for å være helt alene på vidda i tåka. Heldigvis klarte jeg å følge ham slik at jeg ikke fikk helt panikk. Etter en stund lettet tåka, men det regnet fortsatt kraftig og var ekstremt kaldt. Jeg fikk på meg en ekstra jakke, men regnet gjorde meg våt og iskald. Det endte med at jeg måtte stoppe raskt igjen å ta på meg regnjakke og nye hansker. Jeg minnet meg selv på at jeg skulle få muligheten til å ta en varm dusj i kveld, at jeg bare måtte jobbe på, noen timer til så skulle jeg få varmen. Opp Imingfjell fikk jeg følge av en kra fra Portugal et stykke og vi fleipet og motiverte hverandre. Bakken gikk greit og jeg synes at det gikk raskere enn forventet. På vei ned til skiftesonen ble jeg faktisk ikke så kald som jeg hadde sett for meg. Jeg tråkket på og tok igjen flere menn nedover, det var en god følelse.

Løp

Nede ved skiftesonen var det bare å få på seg en tørr genser og joggesko. De første kilometerne gikk greit, men farten falt litt etter hvert, likevel koste jeg meg på en måte, stolt og glad for å ha kommet så langt. I tillegg var jeg utrolig heldig å ha flere venner og familie som hadde tatt turen for å heie på meg. Det var så gøy å se de alle sammen langs løypa, de stod flere steder med bannere, ropte og heiet meg frem.

Endelig er Gaustatoppen i sikte. Foto: Foto: Peder Jørgensen

Vi var noen stykker som løp forbi hverandre innimellom og jeg følte aldri at jeg var helt alene. Supportteamet mitt stoppet titt og ofte og ga meg litt drikke og næring. Alt gikk ikke som planlagt med tanke på ernæring, men jeg fikk hele tiden små sipper med cola, gels og vann og det fungerte greit. Da det var 17km igjen fikk jeg lov til å ha en til å løpe sammen med meg, og når det er 17 km igjen går det bare oppover.

Mannen min løp sammen med meg og pushet meg hele veien. Planen var å løpe hele bakken og det gjorde vi, jeg drakk og spiste litt mens vi løp oppover. Jeg tror han sa til meg ca 3000 ganger «alle andre går, du er den eneste som løper, kom igjen, dette går så bra». Det var selvsagt ikke helt sant, det var nok andre som løp og, men jeg ble motivert og fortsatte å løpe. Da vi kom til legesjekken på 32,5 km ville jeg ikke stoppe, jeg bare løp gjennom og sa jeg har det superbra, og de bare lo av meg og vi fikk løpe videre.

Bare noen kilometer etter det så jeg ei jente på sletta. Vi tok raskt innpå og det viste seg at det var hun som lå på 4. plass. Vi løp raskt forbi og fortsatte kursen mot hun som lå på 3. plass. Da vi kom til Stavsro, grinda hvor vi begynner på steinrøysa opp til Gaustatoppen kunne vi se vi tredje jente. Sekken med mat og varme klær ble kastet på i rask fart før vi satte kursen mot å ta henne igjen. Teamet mitt pushet og skrek på meg hele veien, «bruk armene, kom igjen nå, hun er rett der fremme».

Dette bildet er tatt rett etter målgang. F.v. Kenneth Vik Lund, meg og Maria Nilsen. Foto: Foto: Peder Jørgensen

Jeg aner ikke hvor langt vi hadde løpt da vi smøg oss forbi henne og jeg løp forbi det jeg kunne slik at hun ikke skulle henge seg på. Det var blitt tåkete og vanskelig å se hvor langt det var igjen. Supportteamet mitt fortsatte å motivere meg hele veien og plutselig kunne vi se de første trappene. Da økte vi tempoet enda mer og løp oppover, det var en helt surrealistisk følelse å løpe over målstreken, som tredje beste dame i min aller første Norseman.

Les også av Viviana Hiis: