De fortjener egentlig dette navnet. De ytterst få i Kristiansand og omegn som har sluttet seg til byens amerikanske fotballklubb. Gladiatorer. Jeg har vært vitne til dette i dag igjen. Men det var annerledes nå, jeg fikk innblikk i noe helt sykt. Nå sitter jeg her og skal skrive om det, miraklet som skjedde ute i skogen og i Vågsbygd samfunnshus og i minibassenget av alle ting.

Kapteiner leder laget på og av banen.
Trener og spiller har tette forhold.
Ingen stopper før ballen er nede eller tatt.
Det er tradisjon for å takke motstander på kampdagen.
Samhold i Gladiators.
Redsel for en skadet lagkamerat
Blokking for å hjelpe løperen fram.
Samarbeid for å score.
Selv skadet bidrar man på sidelinjen.
Ressurstrening er et must for å spille amerikansk fotball.
Tren perfekt, spill perfekt.
Samhold læres bl.a. på trening.
Trening.
31. januar kl. 0800, Odderøya. Gladiatorene er klare for to dagers slit for kropp og hode.

!Hilde Nævestad coacher Gladiatorene.

Amerikanske fotballprogrammer (de kaller det faktisk programmer og ikke klubber!) har utviklet seg i over 100 år i USA. De er gode på dette her. En av grunnene til at denne lagsporten er så rå og består av de beste atletene landet fostrer, er den idrettslige og sportslige oppfølgingen som spillerne og lagene får gjennom hele sin skolegang, til og med universitetsnivå. Opplegget for hele året er spisset slik at hver spiller får uttelling for sitt potensial og sin treningsvilje. På fint idrettspråk heter dette bl.a. periodisering. Så har de i tillegg alt det andre som vi forbinder med Olympiatoppen-opplegg. Skaderehabiliteringsklinikkene er ved siden av garderobene. Til og med helt ned på grunnskolenivå analyserer de timevis med film på sine egne feil (vi snakker fotsteg feil i en kollisjonssport) og de studerer sine motstandere til bunns. En amerikansk trener sa til meg her om dagen at han kunne lære alt om en spillers sinn fra film. Dette var i en samtale hvor jeg skrøt av at jeg hadde nå begynt med den årlige spiller samtalen som jeg nesten ikke rekker.

Men det kanskje aller viktigste i amerikansk fotball i USA er at spillerne får en opplæring i oppførsel, karakter og ikke minst det nødvendige samholdet. Innebygget i all denne treningen og tiden med laget ligger det også en ganske naturlig mental bit, fokus og disiplin. Man blir ekspert i planlegging og nødvendige prioriteringer. Til slutt er det på banen du virkelig reiser deg som menneske, som lagspiller, og tar ut alt du har inni deg. Man må det i USA, for der står nestemann i rekken og bare venter på sjansen til å ta plassen din. Viljen kommer ikke bare på grunn av konkurranse, for den største oppgaven av alt er å beskytte sine lagkamerater. Man kommer ingen vei uten dem. Derfor får man venner for livet, i alle størrelser og typer, som du elsker og stoler på mere enn familien din noen ganger. Ingen utenfor skjønner seg helt på det.

Ingen utenfor skjønner hvorfor man vil troppe opp på en lørdag kl 0800 på Odderøya, i kaldeste januar, og ikke vite hva som skal skje de neste ti timene.

Så hvordan i alle dager skal man få til amerikansk fotball i Norge, i lille Kristiansand. Når man er en liten klubb på drøyt 100 aktive medlemmer, ikke et “program” som hjelper en spiller i å håndtere sitt liv for å bli best. Når utøverne trener i gjennomsnitt 1/3 av mengden de gjør “over there”. Når vi har en trener per lag istedenfor ti. Når seniorlaget har 35 spillere istedenfor 50, og det er ingen flere som står og banker på døra. Det er mye som logisk nok tilsier at dette prosjektet nærmest er umulig. Allikevel har man fått det til. Kristiansands Gladiatorer har forandret menneskers liv i snart 25 år her i byen. De har klart å kjempe seg til eliteserien for herrer og i fjor vant herrelaget endelig et NM-gull. De har fostret unge talenter; en gutt og en jente er nå rekruttert til amerikanske lag. Og de har satt sammen et lag for sine kvinnelige søstrer som også elsker sport med litt trykk på det fysiske og mentale.

Det jeg har innsett i dag, er at ja, de har fått det til. Herrelaget som nå løper og sliter ute i byens skoger et eller annet sted og må bære hverandre for å komme gjennom dagen… de er amerikanske fotballspillere. De har kjent på en følelse som gjør at de kommer tilbake sesong etter sesong. De er Gladiatorer, men, vet de selv? Vet de egentlig hvordan de skal trene for å bli best, og hva som må ligge på bunn for å jobbe sammen å heve hele laget. Vet de egentlig oppskriften på å lykkes som idrettsutøver, eller er de uvitende, men ganske fornøyde amatørspillere som dukker opp på trening 2 ganger i uka?

I dag så jeg 30 spillere som fikk en gave. De ble sett, og de ble hørt, og de tok ut alt inni seg fordi de også begynte å se hverandre. Og de fikk snakket sammen ordentlig. De bygde karakter og lag. Det kanskje viktigste av alt var at hver og en innså sitt eget potensial, som de ikke ante de hadde. Hver og en innså gjennom å trø utenfor komfortsonen i en hel helg, at noe må legges til rette for at kroppen skal fungere, og mest av alt fikk de vist hvor sterke de er som lag. Ingen gav opp, ingen slutta.

Men de trengte hjelp til å skjønne det. Vi som klubb trengte hjelp til å vise de det. Hva skal til for å lykkes? Flere vet dette nå, og vi har begynt på en jobb som kan høste frukter i de neste 25 årene. Så hvis jeg skal skrive noe fornuftig om denne helgens forløp for Gladiators herrelag, så må det bli følgende konklusjon: Jeg tror at vi som amatøridrettslag undervurderer det å knytte til seg kompetanse på den totale treningstilnærmelsen som man bedriver på Olympiatopppen og i toppidretten. Derfor er vi ekstremt glade for at vi som klubb turte å satse på selv de stolte og staute Gladiatorene, og at vi fant vår “olympiatopp”-kompetanse her i Kristiansand i Hilde Nævestad og hennes team.