Det er noe med at med alderen så forsvinner liksom litt av ungdommens eksplosivitet og snert – selv om det finnes de som nekter å gi opp. Det er noen virkelig kjappe femtiåringer der ute, og hatten av til dem. Men i alle fall, så er det de av oss som har gitt opp, som ikke orker den lidelsen det er å presse kroppen over syreterskelen. Det er liksom nok lidelse i denne verden, som om vi liksom skulle tilføre mer…?
Da er det jo betryggende å tenke på at tålmodighet og seighet er egenskaper som for mange gror sterkere med årene. Som ørehår og nesehår forøvrig. Det å bare ta tiden til hjelp, lunte av gårde i et langsomt, men utrettelig tempo. Da blir mange små skritt til ganske lange turer.
Det går jo greit an å søke ut i marka eller på heia på egen hånd, eller fot er vel mer riktig å si. Med tid og rom for å tenke noen uavbrutte tanker, eller la de strømme fritt, sortere litt, drømme, eller bare kjenne på det å være – i all enkelhet. Men det som ofte viser seg å være en gulrot for å dra ut på langtur med andre, er jo at langløpere tenderer sterkt i retning av å være særs joviale folk. Det er rett og slett fabelaktig hyggelig å løpe sammen.
Og det som er så fint med å begi seg ut på tur med en sånn sendrektig flokk, er at vi kan snakke sammen. For det går i pratetempo. Skravle, skrøne, filosofere, drøse, drodle – eller bare være sammen, i en slags felles rytme. Og det er et støttende fellesskap det er snakk om. I alle langløpets mange faser er det godt å ha noen å støtte seg på, noen ganger helt bokstavelig.
En slik jovial og initiativrik langløper har flere år i september invitert en håndfull karer i varierende alder og form til et lite evenement på Hovden. Hovden Ultra Trail tar utgangspunkt i initiativtagers hytte, hvor gildet både før og etter løpingen har vel så mye fokus.
Denne flokken av travere legger ut tidlig lørdags morgen, det er overskyet og kjølig, men vindstille. Farten er moderat opp igjennom Fjellparken og over skardet mellom Hovdenuten og skianlegget. Noen raske kilometer tilbakelegges langs veien inn til Breive, hvor Breivevannet ligger som et polert sølvfat.
Stien er vanskelig å få øye på der den starter høyt over grøftekanten. Det er vått og glatt på vei mot Væringsvannet. Vi runder Fiskebekknuten, og dagens første indrefilet inntas på vei mot og over Krossloskardet. En enkelsporet og tørr sti som snor seg over ei åpen høyfjellsslette har samme eksklusive preg som nevnte kjøttstykke. Turprovianten er av enklere sort.
På vei ned på østsiden av skianlegget går beina nesten av seg selv. Det er nesten litt for lett. Så da brekker vi brått venstre og sikter rett mot demningen ved Lislevannsvegen. Over Videmyr naturreservat flyr vi nedover så myrvannet spruter. Det flyter fint, det napper kun noen ganger da de underjordiske så vidt får tak i skotuppene. Vi kommer igjennom uten tap, heldigvis.
Førstemann kjenner sin besøkelsestid, takker for turen og retter snuten mot sentrum. Resten av flokken legger inn førstegiret opp mot Galten. Naturen har tatt på høstkolleksjonen, treffende med jordfarger og variasjoner av gult og oransje. Ved enden av Galteveien står en glinsende Range Rover. Helt på viddene, bokstavelig. Sannsynligvis fordi den kan. Vi snur ryggen til den og forserer steinrøyser og store bekker på vei på Auversvasseggi. Sola har brutt igjennom skydekket, og smilene får ørevoks i munnvikene. Livet leker.
Nede ved vannverket har beina til to travere snakket stygt til eierne såpass lenge at de velger å stå av. En tredje vil til sykkel-VM i Bergen. Og det er jo helt greit. Alle bidrar med det de har, og alle bidrag er like mye verdt. De tre siste i følget begynner på turen opp og over Hartevassnutane. Vi finner stien ned i dalen på vestsida, ned mot Hekni. Lyden fra ølteltet i sentrum når oss, høyt over festlighetene. Vi har jo selvfølgelig billetter til arrangementet, da korrelasjonen mellom langløping og hang til brygg sannsynligvis er signifikant.
Det blinker noen røde lamper hos enkeltes bein, og begrepet ”Mind over Matter” får et ganske konkret og følbart innhold. Vi holder brystet fram og tvinger føttene i kunstig lett trav forbi ølteltet og tørner rett i dusjen. 50 kilometer, 1700 høydemeter og drøye åtte timer på tur i terrenget har gjort noe med kropp og sjel.
I det lange løp handler det mye om å være, i all enkelhet. Curro, ergo sum. I run, therefore I am. Jeg løper, altså er jeg. Også er det så fint å løpe, og være – sammen med andre.