Da Tom R. Hansen, som er primus motor i Vågsbygd Runners, kom med forslaget om at vi skulle prøve å gjennomføre en million skritt innenfor én kalendermåned, tenkte jeg at det ikke var realistisk. De fleste av oss i denne løpeklubben har nemlig forholdsvis stillesittende arbeid som byr på få skritt i løpet av en jobbdag. Dessuten ville det være en ekstra utfordring å kombinere millionprosjektet med familieliv.
Det gjorde det ikke bedre at prosjektet ble framskjøvet fra januar til julestriden i desember. Men vi var seks karer (Magne Eikild, Tom R. Hansen, Gisle Martens Handegaard, Thomas Øderud, Geir Juklerød og jeg) som likevel gjøv løs på utfordringen om å klare et gjennomsnitt på minimum 32.300 skritt per dag med løping/gåing. Det kostet både tid og krefter å gjennomføre, men vi klarte det, hele gjengen.
Ulik strategi
Vi hadde forskjellig strategi på hvordan dette ble gjennomført, og noen var nok mindre lure enn de andre, blant annet skippertaksstrategien til Gisle. Han la inn en dag med 90 kilometer i nissedrakt og 140 kilometer i løpet av ett døgn noen dager etterpå. Han fikk lurt med meg på en spasertur tur/retur Vågsbygd/Birkeland med retur over Svaland sammen med sin gode venn og kollega Jan Henningsen, kun for samle skritt og spise kebab på det lokale gatekjøkkenet i Birkeland.
Turen ble på over 80 kilometer og resulterte i 98.000 skritt, samt noen solide vannblemmer under beina som satte meg ute av spill i tre dyrebare dager. Mitt håp om å få et forsprang på de andre deltakerne gikk dermed i vasken. For selv om det i utgangspunktet ikke skulle være et kappløp om å nå en million skritt først, er det en gang slik at når man er i gang, så blir det en konkurranse om man vil det eller ei. De andre deltakerne samlet skritt med stormskritt, så her var det bare å stå på for å ikke komme sist. Antakelig litt av den samme følelsen som Roald Amundsen og Robert Scott må ha hatt under ekspedisjonen om å være først til Sydpolen.
Strategien min utenom Birkeland-turen var å stå grytidlig opp for å løpe til og fra jobb, og med omveier ble det rundt 25 kilometer hver dag. I tillegg la jeg inn løpe- og gåturer på kveldene, som utgjorde om lag 10 kilometer. I helgene var opplegget tre-fire mil lange turer lørdag og søndag, med en kortere gåtur på kvelden. Nissemaraton var en slik god dag med mange skritt. Strategien videre var å øke på distansene da juleferien begynte 23. desember. Jeg var rett og slett begynt å bli lei av å løpe i regn i to-tre plussgrader og jeg ville heller ikke ende sist, så målet var å bli ferdig fortest mulig og innen 3. juledag.
Motivasjonen økte
Da klokka viste 800.000 skritt økte motivasjonen betraktelig, så de siste fire døgnene unntatt julaften kjørte jeg på med 50.000–60.000 daglige skritt og 2. juledag klokka 21.17 nådde jeg målet på en million. Det var en litt rar følelse å se de sjusifrede tallet på klokka. Ifølge den ble det lagt ned 934 kilometer på de 26 dagene som jeg holdt på.
Utfordringen har også gitt mange fine turer med flotte naturopplevelser i Voieskogen og ikke minst i Kristiansand sentrum, der det ble et par «ribbeløp», som innebærer å løpe gjennom alle gatene i Kvadraturen. Det ga en spesiell følelse å løpe igjennom ei julepyntet Markens gate på morgenen 2. juledag uten å se en eneste person.
På spørsmålet om dette millionprosjektet var verdt innsatsen, så er svaret nei. Men det er nå litt gøy å ha gjennomført det hele. Og ja, det ble faktisk litt tid til juleforberedelser også.
Det som er så gøy med løping er at det er et utall varianter av morsomme, korte, raske og lange utfordringer man kan være med på eller finne på selv. Ellers består løping av mye mer enn bare utfordringer, som den følelsen av lykke når man spretter lett igjennom skogen uten anstrengelser, full av endorfiner og naturopplevelsene bare renner på. Løpingen har også åpnet opp for nye og hyggelige bekjentskap. Som den galne gjengen i Vågsbygd Runners.
Nå er det bare å glede seg til neste utfordring i klubben vår. Helga 22.-24. mai skal vi løpe alle de kommunale lysløypene i nye Agder. Det blir gøy!