Jeg har så lenge jeg kan huske vært glad i fotball og i å bevege meg. Når jeg får en ball, er det som at alt bare står stille, og tankene mine faller til ro.

Min eldste bror er United-fan, og når han måtte sitte barnevakt for meg og det var United-kamp, kom guttegjengen hans for å se på. Jeg fikk også lov til å være med, og det var stas, for det å føle seg inkludert og bli sett var noe jeg søkte etter hele tiden. Det gjør jeg ennå, bare i en mye mindre skala, og i de trygge omgivelsene rundt meg.

Barneskolen var en tung tid. Jeg hadde utrolig mye energi når jeg måtte sitte stille, og i hvert fall når det var noe jeg synes var kjedelig. Jeg ville heller se ut vinduet og drømme meg bort. Friminuttene var mye bedre, for der fikk jeg ut all energien min.

Det verste jeg visste var å måtte lese høyt foran klassen. Jeg kunne hoppe over setninger og bli ledd av. Så kom ungdomsskolen, og det var kjempeskummelt. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle oppføre meg. Jeg hadde så mye energi, og det eneste jeg ville var å være ute og få bruke opp denne energien.

Utagerende

Jeg ble utagerende, og sendt på gangen der jeg kunne puste og bare være meg selv. Jeg ble også plassert i den såkalte arbeidsklassen på ungdomsskolen, noe som ikke gjorde mine utfordringer bedre. Jeg gjorde det jeg ville, og kom alltid for sent til timene.

Tiden gikk på ungdomsskolen. Jeg sluttet i fotballen, begynte å røyke sigaretter, og hadde funnet meg en kul gjeng som var akkurat som meg. Som 14-åring begynte jeg å ruse meg. Jeg drakk så ofte jeg kunne i helgene, og røykte hasj. Jeg gikk med en større gjeng som brukte hardere stoffer enn det jeg gjorde, og lovet meg selv at jeg ikke skulle dit. Men det løftet klarte jeg ikke holde.

Jeg startet på videregående skole, men droppet ut. I løpet av de ti årene som fulgte var jeg inn og ut av institusjoner rundt om i Norge på grunn av mitt rusmisbruk. Det er ikke før i voksen alder at jeg har forstått at meningen med livet ikke er å kjenne flest mulig, ha en stor vennekrets eller at alle vet hvem jeg er. Det som betyr noe er å ta vare på familien og de nære rundt meg, noe jeg skulle ønske jeg visste for mange år siden. Jeg har måttet miste alt, vært hjemløs, og nesten døden nær før jeg har forstått hva som er viktig.

Takknemlig

Nå, etter noen år som rusfri, er dette noe jeg kjenner på hver dag, både når jeg står opp og legger meg. Jeg føler meg takknemlig, og jeg har vært heldig som har hatt en familie å komme tilbake til. De har jobbet livet av seg for at jeg skulle komme inn på tvangsbehandling og avrusning.

På bildet til venstre er jeg i vesentlig bedre forfatning enn på bildet til høyre. Foto: Privat

Jeg har funnet tilbake til noe jeg kan fylle tiden min med etter denne behandlingen. Tidvis trener jeg fotball fem ganger i uka, enten på gatelaget til Frelsesarmeen eller på gatelaget til IK Start. Den første gangen jeg tok på meg Start-drakta, gikk jeg fra Lund og innover til byen. Jeg kjente meg så utrolig stolt, fordi jeg endelig hadde på meg ei drakt igjen. Ei drakt som viser tilhørighet og ekte samhold.

Det finnes hjelp

Jeg har fått æren av å være med på landslaget til Frelsesarmeen, og reist til Sverige hvor vi jentene ble nordiske mestere. Vi har også spilt EM i Amsterdam. Der tok vi med oss Fair Play-prisen, en av de beste prisene man kan få, og like gjevt som om vi hadde vunnet gull. Å synge nasjonalsangen med hånda over det norske flagget på brystet har gitt meg en euforisk følelse jeg knapt kan beskrive med ord.

I voksen alder har jeg fått en ADHD-diagnose, som har løftet bort et tonn fra skuldrene mine og hjulpet meg å «lande». Fotballen har gitt meg en ny mulighet på veien videre og gitt meg nye bekjentskaper som er gull verdt. Om du kjenner noen som sliter, eller om du selv sliter, er min klare oppfordring å søke hjelp og behandling. Ikke gi opp håpet!