BLOGG: Som 13-åring løp jeg 60 meter på 8,6 sekunder. Nå kommer jeg knapt under 12 sekunder. Som 15-åring hoppet jeg 50 meter i Tinnheia. Nå ploger jeg i den minst kneika rundt Naspe-varden i skiløypa på Vennesla. Som 17-åring kunne jeg trikse med en fotball til sulten tok meg. Nå klarer jeg knapt bronseballen (15 ganger på hvert ben) før jeg mister kontrollen.

Men disse eksemplene er ikke unormalt. Jeg er tross alt 68 år.

Selvfølgelig er det en smule deprimerende å se at jeg for lengst er «over the top». Det går i stup. Men det gjelder de fleste av oss som får lønn fra NAV hver 20. i måneden når vi snakker vår idrettslige karrière. Når det drar utover i tretti-årene reduseres prestasjonsevnen, da kanskje bortsett fra Ole Einar Bjørndalen (snart 42 år).

End of discussion?

Nei!

Det gjelder ikke i golf.

Alder ingen hindring

Golf må være den eneste idrett tilsluttet Norges Idrettsforbund der alder ikke er noen hindring for å heve prestasjonsnivået når du blir pensjonist, i motsetning til på 60 meter, som skihopper eller som fotballspiller. Der er det naturstridig.

For en som har et ungdomsliv med både stor ball (fotball) og liten ball (håndball), har det blitt en fantastisk opplevelse å gå inn i pensjonisttilværelsen med den minste ball (golfballen) og oppdage at det er mulig å bli bedre samtidig som årene går (de går altfor fort).

La det være klinkende klart at jeg langt fra er god. Jeg er dårlig, men jeg blir bedre. Det er en herlig drivkraft fra en som har drevet konkurranse i ung alder der det har vært snakk om tideler, meter i bakken, seire på brytematta, mål i fotball/håndball eller jakt på røde og hvite orienteringsflagg.

Nær sjakk matt

Da jeg tidlig i 60-årene mine tok nybegynnerkurset i golf, var det overhodet ikke i mine tanker at det å bli bedre skulle bli en drivkraft. Hensikten var mosjon. Tiden var inne for å ta noen grep – rev i seilene. Jeg hadde i alt for mange år hatt som min største utfordring å gå forbi ei pølsebu, enten det var Snadderkiosken, Vestre kiosk eller Nottos kiosk ved Slottet.

Allmenntilstanden var ikke bedre enn at et parti sjakk var slitsomt.

Da jeg var på «toppen av min idrettskarriere» (alt er relativt) på 60- og 70-tallet i forrige århundre ville det vært utenkelig å begynne med golf. Da hadde jeg garantert fått samme reaksjon fra min far som da jeg gikk fra Vigør til Donn som juniorspiller: – Oddleiv. Lakkskoklubben…

For da så jeg nok på golf som de bemidledes lekegrind – rikinger som trasket rundt på grønt gress i fargerike klær der det også ble satt krav til antrekket. Selvfølgelig en myte, eller fordommer om man vil.

Golf er hvermansen-idrett. Det er derfor vi er godt over 100.000 medlemmer i golfforbundet og visstnok det fjerde største forbundet i Norges Idrettsforbund. Golf er en folkesport. På kloden er det mer enn 60 millioner mennesker som svinger golfkøllene.

Trang fødsel

Jeg ble en av dem. Fødselen var trang. Som tidligere ballspiller var jeg talentløs med den lille ballen. Jeg tror knapt det hadde blitt treff hver gang om det var en femmer-fotball som hadde vært pegget opp.

Men det var fantastisk mosjon. Helse i hvert slag er ingen floskel. Allmenntilstanden min ble langt bedre. Golf burde vært på blå resept. Likevel var det irriterende at fremgangen lot vente på seg. Det ble mye frustrasjon. Jeg så på fagfolkene på banen, tittet på instruksjonsfilmer på nettet for å få tips hvordan jeg kunne forbedre meg. Det ble masse nedturer og gleden var ikke alltid tilstede.

Redningen ble protimer. For hvordan skal man bli bedre dersom man ikke får veiledning? Det ble en ny verden. For detaljene var viktig – oppstilling, tommelfingre, grep, etc. For det er disse detaljene som er avgjørende for hvor ballen havner. Her må ikke slurves. Så det er ingen tvil. Vil du bli en bedre golfspiller – ta protimer.

Nå er jeg blitt en sunnere sjel i et sunnere legeme og bedre til å spille golf. Det har vært en vinn/vinn situasjon. Dessuten er det fantastiske med golf at du konkurrerer mot deg selv hver bidige gang. At andre slår meg ned i støvlene betyr null og niks. Det vesentligste er at jeg har oppdaget at jeg har blitt bedre – som 68-åring.

Polarsirkelen

Fruen mener at min lidenskap for golfsporten nå grenser til psykiatri. Derfor måtte vi før årets sesong ha et møte på kammerset. Hun mente det måtte settes begrensninger. Forhandlingene var minst like tøffe som blant de fire borgerlige partier for å oppnå budsjettenighet. Det ble gi og ta. Forliket ble at jeg kunne spille golf alle dager fra mandag til og med fredag. Helgen skulle være golf-fri. Det samme skulle feriene være.

6\. april, eller 3. påskedag, slo jeg ut på årets første runde på Bjaavann. Før det hadde jeg slått nesten 2000 baller på drivingrangen. 19. november gikk jeg min siste runde. Da gikk greenkeeperne Stian og Terje bak meg og stengte banen….

Totalt har jeg i 2015 spilt 111 runder. Ei golfrunde med slag i hytt og pine er nok ei drøy mil. Det betyr at jeg har gått 12-1400 kilometer – som E-18 til Oslo og så E-6 videre nordover kanskje til Polarsirkelen. Eller om man drar det sørover – det aller meste av veien til Paris!

Hvor mange slag jeg har slått vet jeg ikke. Men jeg har garantert slått flere slag enn Sørlandets beste bokser gjennom alle tider, Bjarne Lingås (slo blant annet Ingo og ble Golden Glove mester i Statene). En annen sak er nok at gode gamle Bjarne fra AIK Lund hadde flere treffere.

Klarte nesten målet

Målsettingen min var hårete – gå fra handicap 26.5 til 22.0. Det klarte jeg ikke. Jeg endte på 22,5, men kan ennå «reddes» av en «snill» årsrevisjon i Golfbox.

Skal jeg øve en smule selvkritikk burde jeg tatt flere protimer hos Gordon (har noen timer til gode). Jeg hadde null instruksjon etter ferien og det straffet seg.

Neste år skal jeg ikke sluntre unna veiledning. Jeg har senket handicappet mitt med rundt tre hvert år de tre siste sesongen. Fortsetter det slik er jeg single-handicapper som 72-åring…

Det blir jeg ikke.

Men du verden hvor gøy det hadde blitt å komme under 20.

Uansett – golf er en fantastisk sport. Nå er klubben på beina. Nå handler det om å synliggjøre sporten både som idrett og som det helsefaglige aspekt.

Så her kan vi alle i Bjaavann gjøre en innsats. Vi må drive lobby innad i vennekrets og familien for å rekruttere nye medlemmer til det fantastiske anlegget vi har på Bjaavann.

Dette innlegget ble først publisert på hjemmesiden til Bjaavann Golfklubb.