En ulykke med motorsykkelen i 2011 førte til knusningsskader i bekken, hofte, rygg, en fot, samt hodeskader for grimstadmannen Svein Trygve Siira (52). Etter fire år i rullestol har han trent seg meget godt opp og klarer seg nå med ei krykke i hverdagen. En ulykke med motorsykkelen i 2011 førte til knusningsskader i bekken, hofte, rygg, en fot, samt hodeskader for grimstadmannen Svein Trygve Siira (52). Etter fire år i rullestol har han trent seg meget godt opp og klarer seg nå med ei krykke i hverdagen. Foto: Ida Susanne Bjerva

Har brukt ulykka til noe positivt

Etter en motorsykkelulykke måtte jeg bruke rullestol i fire år. Takket være gode hjelpere jogger jeg nå halvannen time om dagen.

Før denne ulykken i 2011 hadde jeg knapt løpt i hele mitt liv. Jeg hadde heller ikke konkurrert. I løpet av de siste drøyt tre årene har jeg lagt ned noen tusen timer i lysløypene på Dømmesmoen og lysløypa på Fevik. Jeg har også brukt mye tid på tredemølla. Så selv om jeg er ufør og sliter med konsentrasjonen, er jeg fysisk i god form.

Livet mitt endret seg totalt da jeg på min motorsykkel krasjet med en bil i Grimstad for ti år siden. Det resulterte i knusningsskader i bekken, hofte, rygg, en fot, samt hodeskader. Jeg bet tennene sammen og var fast bestemt på å trene meg opp igjen. Opptreningen skjedde på Kysthospitalet i Stavern, der de ansatte ga meg masse støtte. Min sønn og hunden Theo var også uvurderlige støttespillere.

Inspirert av Dag Otto

Det som har motivert meg etter ulykken har vært å få tilbake et innholdsrikt liv. Uten Helsesportslaget og Frisklivssentralen i Grimstad hadde jeg kanskje fortsatt vært mer eller mindre rullestolbruker. I tillegg har Dag Otto Lauritzens motto: «Ingen ting er umulig. Det umulige tar bare litt lengre tid» vært sentralt også for meg. Jeg satt kveld etter kveld og irriterte meg over alle de utrente, umotiverte og overvektige han hadde med seg på turene sine og tenkte at «Klarer de det, skal søren meg jeg også klare å komme meg opp og ut av rullestolen».

Her er jeg i rullestol på Kongsgård i Kristiansand. Jeg husker lite av den tiden og tiden på Kysthospitalet, bare noen bruddstykker. Foto: Privat

Etter fire år som rullestolbruker kunne jeg omsider reise meg og gå. Jeg visste at jeg måtte belage meg på å være avhengig av krykker en god stund. Med Theo som partner satte jeg meg mål om å gå så fort som mulig i ca. 500 meter. Deretter økte jeg til en kilometer, så to kilometer. Etter å ha klart Haugenes rundt på Fevik fant jeg ut at å småløpe med ei krykke ikke gjorde fullt så vondt som å gå bånn pinne med to. Jeg la litt om på treningen og jogget Haugenes rundt sju dager i uka en lang periode før jeg på høsten satte men mål nummer to: Den 11 kilometer lange Feviktoppen-Oddensenteret i Grimstad før neste sommer. I april året etter (i 2019) klarte jeg distansen.

Fullførte halvmaraton med krykke

Vi var ei gruppe i Frisklivssentralen som hadde lyst til å gå ti kilometer under Grimstad maraton i september 2019. Jeg klarte ved en feil å melde meg på 21 kilometer i stedet, altså halvmaraton. Det var noen måneder til løpet, så da var det bare å øke treningsmengden slik at jeg hadde mulighet til å klare distansen. Faktisk var jeg langt fra sistemann i mål da jeg fullførte de 21 kilometerne på to timer og 11 minutter. Og det gjorde jeg rundt 40 kilo lettere enn da jeg satt i rullestol. Kiloene forsvant fort da jeg begynte med trening!

Jeg håper min historie kan få fram at det er håp for alle og at alt handler om å se muligheter fremfor begrensninger. Start i det små̊! I tillegg er det mange gode kommunale tilbud, som for eksempel Aktiv på dagtid. Det at Grimstad har tilbudet fra Helsesportslaget og Frisklivssentralen gjorde at jeg «turte» å komme meg over dørstokkmila og starte litt med organisert trening.

Der er det plass til alle uansett vekt, skade eller hva det enn skulle være. Treningen blir tilpasset hver enkelt person uten at noen føler seg utenom og det er enorm takhøyde både hos instruktørene og andre deltakere. Etter hvert blir du mer selvstendig. Ikke minst må̊ du ta initiativ til trening selv.