Gleden over endelig å kunne delta i en løpskonkurranse igjen var formidabel, selv om det «bare» var i Terrengkarusellen.

Etter noen år som landslagsløper i friidrett (pers 29.11 minutter på 10.000 meter og 1.04 timer på halvmaraton) måtte jeg gi meg grunnet akillesskade tidlig på 90-tallet. Ti år med solid kroppslig forfall og inaktivitet fulgte, og da hadde jeg gått opp 25 kilo og følte at det var på tide å ta tak grep med helsa. Det var mest nærliggende å forsøke å jogge/løpe, men det fikk jeg ikke til grunnet akillesproblemene.

Jeg hadde heldigvis noen naboer som dro meg med på sykkelen. Sykkelaktivitetene og interesse er bare blitt større med årene, men savnet etter å kunne løpe igjen har vært der hele tiden. Jeg har gått gjennom flere operasjoner knyttet til akilles i et forsøk på å kunne jogge.

Faksimile fra avisa Østlendingen 7. februar 1991. Det ble med målet, jeg kom meg aldri til terreng-VM. Foto: Østlendingen (faksimile)

Det siste året har jeg vært fornuftig i opptrening med korte joggeturer, minst én gang i uka. Stort sett jogger jeg fem-seks kilometer, men det blir også en og annen tur på åtte-ni kilometer samt én tur på 15 kilometer. Jeg har hatt mye vondt, men det ser ut til å bli bedre nå. Jeg synes Bedriftsidrettskretsen har gjort veldig mye bra for folkehelsa med sine arrangementer rundt Terrengkarusellen, og jeg har derfor drømt om å kunne være med der.

Her er jeg i et sykkelritt i Kristiansand i 2014 Foto: Privat

Sist tirsdag kastet meg rundt og fikk med meg løpet «Førstemann til Granestua» (eller Tveiten for min del med retur). Det fungerte fint og jeg er veldig glad fordi jeg ikke har noen «ondter» etter løpet. Der er strålende at Bedriftsidretten har slike lavterskel-arrangementer og dette løpet har virkelig gitt mersmak!