Jeg gjør nå ting jeg ikke trodde skulle være mulig, skriver kristiansanderen Kenneth Mortensen (46). Jeg gjør nå ting jeg ikke trodde skulle være mulig, skriver kristiansanderen Kenneth Mortensen (46). Foto: Odd Arne Hildebrandt

Hvordan jeg lever med kroniske smerter

I mine verste perioder var smertene og frykten altoppslukende. Nå er historien en helt annen.

Det er viktig for meg å starte med barndommen og de mønstre som jeg tok med meg inn i voksen alder. Kort fortalt følte jeg meg sjelden verken god nok eller sett. Problemet var at jeg hadde ingen ressurser til å hjelpe meg å stanse opp, se på egne mønstre, finne ut hva som egentlig foregikk. Jeg slet hele veien med en underliggende ekkel følelse og klarte aldri å være helt fornøyd med noe. Noe manglet. Det ville ta mange år før jeg begynte å forstå.

Ung og usikker Foto: Privat

Prolaps

Min første skiveprolaps i korsryggen kom ut av det blå, fra en tur i skogen tilbake i 2008. I den tiden var «prolaps» et livsfarlig ord, og det ble starten på en reise fylt med frykt. Lege og de typiske behandlerne som fysioterapeut og kiropraktor ble oppsøkt en rekke ganger. Ikke minst ble det innført et regime av opptreningsprogram.

I en viss periode merket jeg bedring, etter å ha viet mer og mer av min tid til fysisk aktivitet, spesielt til kjernemuskulatur og mobilitet. Men det var fremdeles ustabilt, og nok en gang inntraff en kraftig prolaps, denne gang i forbindelse med trening. Det medførte også nummenhet og smerte ut i ben.

I den tiden var «prolaps» et livsfarlig ord, og det ble starten på en reise fylt med frykt.

Frykten satte seg nå kraftig i meg, og mengden av behandlere økte i årene som skulle komme: Lege, fysioterapeut, kiropraktor, osteopat, naprapat, spesialister på sykehus, ryggskole, til og med healere. Ikke minst ble dosene av smertestillende økt.

Fra 2012 og fremover var dagene fylt med smerte av varierende grad, og jeg bestemte meg for at ryggen min var svak. Mennesker jeg møtte i helsevesenet undersøkte alltid kun den fysiske delen av puslespillet. Jeg ble mer og mer forsiktig og usikker med tanke på ryggen. Jeg bygget dessuten store deler av min identitet rundt det å ha vondt i ryggen. Jeg ble «Kenneth med vondt i ryggen». På en måte var det komfortabelt med denne identiteten, for jeg ville at alle skulle anerkjenne smertene mine. Lite visste jeg at dette hjalp til med å vedlikeholde smertene.

Fast forward til noen år senere – hvor det ble tilsynelatende funnet at de to nederste ryggvirvelskivene i korsryggen var defekte. Gjennom en privat klinikk gikk jeg med på å operere bort de «dårlige» skivene og erstatte dem med titanproteser. Det var litt av en prosess før, under og etter operasjonen. Et virvar av fysiske smerter og mental uro. Etter operasjonen antok jeg at jeg skulle bli smertefri – at problemet var løst. Men nei. Smertene fortsatte, bare på en annen måte.

Operert og spent Foto: Privat

Smertene

Gjennom årenes løp har symptomene ofte vært særdeles smertefulle og altoppslukende. Å sitte lengre tid om gangen skapte et større og større trykk, så det fungerte ikke. Det strålte ned i begge ben, akkompagnert av nummenhet og vissenhet, også om jeg sto oppreist for lenge om gangen. Det kjentes ut som hele ryggen var i ferd med å kollapse og som om bena forsvant under meg.

Nettene var som regel krevende. Både hva gjelder å ligge på magen og på siden. Å ligge direkte på ryggen for lenge om gangen fungerte ikke, så løsningen ble å skifte stilling utallige ganger. Inntil kroppen var så sliten at jeg rett og slett sovnet av utmattelse. Bevegelse hjalp, men man kan jo ikke bevege seg hele døgnet, så det ble konstant søken etter å finne en form for balanse.

Inntil kroppen var så sliten at jeg rett og slett sovnet av utmattelse.

I mine verste perioder var frykten fullstendig overhengende. Liggende på natten og ikke vite om jeg burde ringe 113 eller ikke. En redsel som handlet om mye mer enn de fysiske smertene. Mentalt var det verst. Redd for om kroppen var ødelagt, om jeg skulle miste følelsene fullstendig i bena, hva da som ville skje, og usikker på valg å ta, usikker på om jeg tok feil valg osv. Det var en vanvittig reise – så jeg kan empatisere med alle som har disse smertene. Det tar over hele livet.

Det må også nevnes at det kom snikende smerter i nakken i tillegg. Som var utrolig rart, hvordan hang alt dette sammen egentlig? Etter utallige MR ble det aldri avdekket at det var noe stort problem med nakken.

Jobben min fungerte dårligere og dårligere. Jeg hadde i denne perioden en stillesittende jobb, time på time på kontor, og det gjorde ikke saken bedre. Jeg begynte å grue meg daglig til å dra på arbeid. Jeg prøvde å skjule smertene for kolleger. Jeg gjemte meg i tillegg ofte på toalettet bare for å legge meg på gulvet for å få bena opp etter veggen, alt for å desperat søke avlastning.

Jeg unngikk i lange perioder å være med på sosiale settinger, inkludert å besøke venner og familie. Det smertet meg mentalt å gjøre dette, samvittigheten preget meg, men smertene styrte showet, så jeg følte ikke jeg hadde noe valg. Jeg orket ikke alltid forklare den egentlig grunnen til at jeg ikke ville være med.

Faktum var at jeg var livredd og bestemt på at smertene kom til å ta overhånd før jeg i det hele tatt dro ut av huset. Jeg var også redd for at jeg ikke hadde nok å gi av meg selv til de rundt. Det var en fryktelig ensom reise. Det var vanskelig å forklare alt rundt smertene, ikke minst når alt ikke kunne ses på utsiden. Den mentale faktoren og usikkerheten var overveldende.

Redselen for å gjøre smertene verre lå underliggende i hverdagen. Ikke minst når jeg hadde gode dager, kjente jeg redselen stige for at det skulle blusse opp igjen. Kroppen ble anspent og (slik jeg vet i dag) havnet jeg igjen og igjen i fight-or-flight-modus.

Faktum var at jeg var livredd og bestemt på at smertene kom til å ta overhånd før jeg i det hele tatt dro ut av huset.

Det samme gjaldt trening, hvor jeg både bevisst og ubevisst påførte spenning i egen kropp fordi jeg forberedte meg psykisk og fysisk på at «nå smeller det igjen snart». Problemet med treningen ble også at jeg følte jeg gjorde alt rett! Jeg tøyde, jeg var myk, jeg hadde sterk kjernemuskulatur – til og med operasjon. Men fremdeles fungerte det ikke og frustrasjonen var overveldende.

Forståelsen

Jeg begynte etter hvert å gå dypt i selvstudie. Jeg ville virkelig finne ut av hvordan alt hang sammen. Jeg startet sakte, men sikkert å endre ikke bare min egen yogapraksis, men rett og slett holdningen min. Til meg selv, til alle rundt, til livet! Jeg måtte se på helheten i meg – med godhet. Jeg måtte grave ekstra dypt ned i egne mønstre, som jeg hadde tatt med meg fra barndommen. Jeg var så vant til å tråkke på meg selv, ikke være fornøyd, og ikke minst ha den underliggende ekle følelsen av å ikke være god nok. Jeg måtte gå dypere inn i dette, undersøke hvordan jeg egentlig har det med meg selv.

Gradvis snek en ny bevissthet inn i hele meg, inn i hver celle i kroppen. Det tok tid, men det utviklet seg noe helt nytt, ferskt og friskt. Alt endret seg, inkludert hvordan jeg praktiserte og trente. Det handlet nå om å nærme meg frykten med et vennlig blikk. Nærme meg ryggen (og alt) med større nysgjerrighet, og ikke minst ro. Jeg måtte fortelle kroppen min at jeg var trygg.

Min identitet

I denne reisen begynte det å åpenbare seg dypere spørsmål – blant annet: Hvem er jeg egentlig? Hva er min identitet – og hvordan kan jeg bli fri fra alle mine forutinntatte følelser om både meg selv og alle andre mennesker? Hvor låst eller hvor fri er jeg egentlig? Hvor autentisk kontakt har jeg med meg selv? Hvor ærlig kan jeg være med meg selv? Hvilke følelser er undergravd og oversett? Hva er det jeg ikke har bearbeidet godt nok? Hvor hel er jeg egentlig? Hvor mye kan jeg hvile i meg selv – og kjenne ro og harmoni?

Gradvis snek en ny bevissthet inn i hele meg, inn i hver celle i kroppen.

Jeg var en people pleaser fra ung alder. Andres meninger betydde så utrolig mye for hvordan jeg hadde det med meg selv. Og så holdt jeg alt inne. Det er ikke noe rart det festet seg spenninger i kroppen. I hele denne prosessen nå ble det samtidig viktig å være tålmodig og raus med meg selv.

Yogalærer

Disse store universelle spørsmålene var virkelig revolusjonerende for klare å forstå meg selv. Underveis i stormen hadde jeg utdannet meg som yogalærer, og virkelig gått inn på en ny reise i livet mitt, hvor det handler om helhet, frihet og inspirasjon. Jeg fant uvurderlige verktøy på reisen, ikke minst for hvordan jeg behandler meg selv og ryggen min.

Foto: Privat

Det jeg vet om kroppen min i dag er at om jeg setter en merkelapp på smerter, at det er noe negativt som jeg vil ha bort – så forsterker jeg bare symptomene. Hvis jeg ikke er fornøyd, konstant jager mot å fikse et problem, blir problemet sterkere. Dessuten har jeg ingenting å bevise overfor noen lenger, og jeg trenger slettes ikke vedlikeholde min identitet som handler om ryggen min. Jeg er så mye mer enn ryggen min. Jeg er meg.

Raushet

Det er så lett å gå i en offer-rolle, å ha noen og noe å skylde på. Ikke bare med kroniske smerter, men uansett hva som gås gjennom i livet. Det som er helt sikkert, er at å gå i en offer-rolle vil «urettferdig» be andre om å ha medlidenhet med meg. Og dette hjelper faktisk å holde meg nede. Dessuten påfører deg meg bare mer lidelse og mer spenninger i kroppen. Å skape bevissthet rundt hele mitt liv, og vite at hvordan jeg velger å reagere utifra en gitt situasjon eller tilstand vil faktisk bestemme hvordan jeg har det. Dette ble noe av nøkkelen til bedring, å ta kontrollen.

Jeg ble mer og mer raus og kjærlig og forståelsesfull mot meg selv, og deretter i bedre stand til å være det mot andre. Det handler så mye om aksept. Hva om jeg bare kan sitte her i akkurat dette øyeblikket og ha en aksept, om at alt er akkurat som det er. Det ble viktig å feste et stort vennlig blikk mot de delene av meg selv som jeg tidligere mislikte. Jeg tillater alt. Det er ikke enkelt, og det kan gjerne ta tid (det gjorde det med meg!), men det er mulig.

Disse store universelle spørsmålene var virkelig revolusjonerende for klare å forstå meg selv.

Jeg kjenner fremdeles symptomer og smerte, men det er ikke lenger de som har kontrollen. Jeg ser dem, jeg anerkjenner dem. De er der og det får de lov til. Jeg gir dem mindre makt, mens jeg heller velger å leve i min solide inspirasjon. Uansett om det er vondt, uansett om det er dårlige dager. Jeg skal leve i min inspirasjon til jeg dør.

Video: