Der gikk det amerikanske vårmesterskapet av stabelen. Vi (makker Espen Lindqvist og profflaget Schwartz) var på plass med håp om å ta vårt tredje amerikanske mesterskap på rad.
Over kan du se en minidokumentar om meg som er laget av Norsk Bridgeforbund. Regissør er Bår Tyrmi og fotograf er Trond Høines.
I kjent stil hadde jeg vært sent ute med å bestille hotellrom. Da jeg sjekket hotels.com et par uker før avreise, var det skrapt for rimelige hotellrom i hjertet av New Orleans. For å spare noen dollar gikk jeg for et hotell i utkanten av New Orleans. 7,9 kilometer fra sentrum ifølge nettsiden. Jeg tror de må ha målt luftlinjen, for taxituren til spillehotellet Marriott i Canal Street tok vitterlig nesten en halv time.
Hotellet viste seg å være et sykehushotell, men rommene og servicen var upåklagelig. Dessuten var det ikke mer enn fem minutters rask gange til Dots Diner, hvor three eggs sunny side up, three slices of bacon, wheat toast, hashbrowns og et stort glass med orange juice ble satt til livs hver morgen. Så bar det tilbake til sykehushotellet for å slappe av et par timer før spillingen skulle begynne.
Den største utfordringen i New Orleans ble ikke å skvise hjem 7 grand eller vinne 4 hjerter på et innspill. Det var å få tak i en taxi som kunne bringe oss downtown tidsnok til spillingen. Fra man bestilte en taxi tok det minst 20 minutter før den dukket opp. Og flere ganger dukket den ikke opp i det hele tatt. Vi gjorde derfor spesialavtaler med taxisjåføren Jay (og senere Charles) om å hente oss på bestemte tidspunkt på sykehushotellet. Men plutselig sviktet Jay (og senere Charles) oss, og vi var igjen prisgitt den mer eller mindre tilfeldige telefontaxibestillingen. Neste gang prøver jeg Uber!
Siste spilledag var det ekstra viktig at vi kom oss tidsnok til spillingen. Da ledet vi nemlig Jacoby Open Swiss Teams i konkurranse med 130 lag. Vi hadde derfor bedt resepsjonen booke en taxi til 45 minutter før spillestart. Da den ikke dukket opp, og telefonpurringen fra hotellet heller ikke hjalp, var gode råd dyre. Jeg løp bort til en bil som akkurat hadde levert eller hentet noen på sykehuset, forklarte den håpløse taxisituasjonen og tryglet sjåføren om å kjøre oss downtown. Han skulle dessverre i motsatt retning, og virket ikke veldig keen på å forbarme seg over oss, men da jeg tilbød 30 dollar for turen, ba han oss hoppe inn.
Piratsjåføren viste seg å være svært hyggelig, og han kjente byens gater bedre enn de fleste taxisjåførene vi hadde vært borti. I tillegg ga han oss en liten historietime om orkanen Katrina som på tragisk vis rammet New Orleans i august 2005. Nesten ti år etter beskrev han i detalj hvordan flommen i kjølvannet av orkanen hadde lagt store deler av byen under vann. Selv hadde han flyktet til Texas med kone og to barn, men en søster som ikke forlot byen, ble ett av 1833 ofre.
Vi rakk spillingen med noen minutter og knuste all motstand resten av dagen. Dermed ble det et overlegent amerikansk mesterskap til lag Schwartz (dog ikke The Treble ettersom vi røk ut av hovedturneringen i andre cuprunde), og både sponsor og lagkamerater var svært fornøyde.
PS. Neste stopp er Yeh Brothers Cup i Shanghai, med avreise andre påskedag. For å komme inn i Kina trengs et visum, men dette begynte jeg egentlig ikke å tenke på før den siste dagen i New Orleans. Derfor passet det egentlig bra at KLM-flighten fra New York til Amsterdam ble forsinket slik at jeg gratis fikk ombooket siste destinasjon fra Stavanger til Oslo. Det er jo der den kinesiske ambassaden ligger… Onsdag blir det en ny tur til Oslo, ens ærend for å plukke opp passet.
PPS. Påsken er en glimrende tid for et slag bridge. Legg bort iPhone, iPad og iPod, finn fram kortstokken og benk dere rundt kjøkken- eller stuebordet. Hvis dere ikke kjenner til spillereglene for bridge, er Amerikaner et godt alternativ.